FYSIOTERAPEUTEN 6/22 37 beskriver hvordan helseatferd påvirkes av ulike faktorer på individuelt nivå, i, miljø- og mellommenneskelig nivå, og på helsepolitisk nivå (21). Positiv opplevelse Den sosialøkologiske modellen forklarer helseatferd dels ut fra individuelle faktorer (21). Våre funn viser at treningsmotivasjon økte og rutinedannelsen ble lettere hvis treningen var meningsfylt, ga glede og merkbare helsemessige forbedringer ut fra individuelle mål. Hardcastle (22) viser samme funn, hvor glede og forbedret helsetilstand ga økt motivasjon for videre trening. Mestring og meningsfulle aktiviteter kan øke indre motivasjon og dermed økt sjanse for å opprettholde trening over tid (10). Dette er viktig for en varig atferdsendring (2;23). Trening som oppleves som meningsfull og nyttig vil dermed skape treningsglede ved at det skapes en positiv tilknytning til treningen (24). Treningsglede kan også skapes gjennom individuelle mål, ved at positive forventninger om måloppnåelse skaper økt motivasjon for videre trening (2;24). Videre tyder våre funn på at variasjon og gradvis progresjon i treningen er nøkkelkomponenter for å opprettholde treningsmotivasjon. Sylvester (25) argumenterer at varierte opplevelser vekker interesse og fremmer utvikling i kjente øvelser og aktiviteter. Ekkekakis (26) beskriver at dersom treningsintensiteten overstiger den foretrukne intensiteten kan den positive treningsopplevelsen reduseres (26;27). Opplever man intensiteten som truende på kroppen vil man intuitivt redusere intensiteten til det man opplever som behagelig (26). Parfitt (27) forklarer imidlertid at man gjennom å gradvis utsette seg for den samme belastningen, vil kroppen adapteres, og intensiteten øke ubevisst. Dette handler om selvbestemmelser av å velge aktivitet og intensitet selv. På den måten kan det gi mer positiv respons på treningen, og man kan oppnå treningskontinuitet. Negativ opplevelse Våre funn viser at ikke alle ønsket å trene videre. Her ble en tiltro til at kirurgisk behandling eller et ønske om å ikke bekymre seg for framtiden, trukket fram som en faktor som hemmer videre trening. Slovinec D’Angelo (28) viser til at mestringstro er viktig for å komme i gang med trening, mens motivasjonen holder treningsnivået oppe. Frisktrening innebærer ingen kontinuerlig oppfølging. Derfor kreves mestringstro og motivasjon til egentrening, samt en tydelig positiv nytteverdi av treningen (2). Våre funn viser at dette ikke er tilfelle hos alle pasientene. De pasientene som ser på kirurgi og medikamentell behandling sommest nyttig, vil ha mindre sjanse for varig endring av treningsvaner. Dette underbygges av annen litteratur, hvor enkelte ikke opplever sin hjertesykdom og derfor ikke ser personlig nytte av trening (2;29). Videre belyser funnene at tilleggsdiagnoser, fysiske plager og frykt påvirket treningen negativt. En studie av Sattar (30) viser at nesten alle deltakerne i hjerterehabilitering hadde minst en annen kronisk tilstand; omtrent 97 % hadde hypertensjon, 45 % hadde fedme, mens en tredjedel hadde diabetes og leddplager. Alle disse tilstandene hadde negativ virkning på trening ett år etter hjerterehabilitering. Videre ble frykt og bekymring for at trening kan føre til muskel- og skjelettplager adressert som en faktor som hemmer trening. Bevegelses- og belastningsfrykt er utbredt blant hjertepasienter i rehabilitering. Dette kan innebære frykt for at hjertet ikke tåler treningen, eller at treningen skal føre til andre fysiske plager (9;31). Våre funn indikerer at bevegelses- og belastningsfrykt også må adresseres i overgangen til frisktrening. Sosiale og organisatoriske faktorer Ifølge den sosialøkologiske modell påvirkes den enkeltes helseatferd av hvordan samfunnet er organisert. Dette er faktorer som enkeltmennesket ikke har direkte innvirkning på. De inkluderte studiene viser noen faktorer i lokalsamfunnet som hemmet trening, eksempelvis Lang reisevei og mangel på lokale treningstilbud. Dette underbygges av Mudge (32), hvor lang reisevei var den viktigste faktoren som påvirket treningsdeltagelse negativt. Ut fra dette vil pasienter som bor utenfor sentrumsområder, med lang reisevei til treningstilbud ha utfordringer med å delta på ukentlige treningsøkter. Høye kostnader for treningstilbud ble også ansett som en treningsbarriere, noe som også påpekes av Mudge (32). Dette tyder på at økonomiske forutsetninger påvirker sekundær forebygging av hjertesykdom, noe som særlig påvirker lavinntektsgrupper og dermed bidrar til ulikhet i helsetilbudet (2;33). Våre funn viser også at lengre opphold mellom institusjonsbasert rehabilitering og frisktreningstilbud reduserte treningsmotivasjonen. Gode overganger mellom rehabiliterings- og treningstilbud vil dermed ha betydning for å opprettholde treningsmotivasjon. Her kan fysioterapeuter bidra med informasjonsoverføring om aktuelle tilbud lokalt (2;23). Deltakerne i vår studie ønsket et organisert treningstilbud å gå til. Forskning viser at ulike former for vedlikeholdstrening opprettholder eller øker fysisk aktivitet, funksjonell kapasitet og livskvalitet hos pasientgruppen (34). Det vil derfor være hensiktsmessig å adressere tilbud om vedlikeholdstrening til pasienter som sliter med overgangen til frisktrening. I tråd med våre funn viser forskning at sosiale nettverk i hjerterehabilitering trolig bidrar til å opprettholde treningsmotivasjon (22), og at gruppetrening gir deltakerne både emosjonell støtte og sosial tilhørighet (35). Det ble derimot framhevet at det ikke var nødvendig med diagnosespesifikke grupper, men at et treningstilbud ut fra eget funksjonsnivå var viktigst for å opprettholde treningsmotivasjonen. Diagnoseuavhengige grupper ga deltakerne en bredere erfaring og identitetsbygging ut fra funksjonsnivå heller enn som hjertepasient. I frisktrening er dette hensiktsmessig, da man i fase 3 av rehabiliteringen ikke bør se på seg selv om «hjertesyk» lengre (2). Langtidsoppfølging fra fysioterapeut ble trukket frem som viktig for treningsmotivasjonen. Dette gjaldt spesielt for deltakerne som ikke mestret atferdsendring og overgang til frisktrening. Lignende funn finnes også i en systematisk oversiktsartikkel (34) hvor det konkluderes med at ulike oppfølgingsprogrammer ga positive utfall på treningsmengden. Langtidsoppfølging kan medvirke til at pasientene etter en tidsbegrenset intervensjon, slik som hjerterehabilitering, kan lykkes med den ønskede endringen. Gjennom langtidsoppfølging kan fysioterapeuten fortsette å bistå pasienten med støtten, rådene og hjelpen som ga en trygghetsfølelse under rehabiliteringen (23). Dette kan
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy