6 FYSIOTERAPEUTEN 6/22 FAGARTIKKEL Kjernemuskeltrening lover mer enn det kan holde: En forsknings- og erfaringsbasert gjennomgang Sammendrag Introduksjon: Kjernemuskeltrening, eller «core training», har en stor plass i treningsprogrammet til mange, fra mosjonisten til eliteutøveren. Men virker denne treningen som tiltenkt? Hoveddel: I denne artikkelen stiller vi oss kritiske til antagelser om at kjernemuskeltrening gir økt prestasjon i idrett, samtidig som det virker skadeforebyggende. Ved litteraturgjennomgang og bruk av våre erfaringer fra toppidrett, stiller vi spørsmålstegn ved det teoretiske rammeverket og dokumentasjon til effekten av denne type trening, særlig for idrettsutøvere. Avslutning: Kjernemuskeltrening er ikke en definert treningsform eller -metode, det er simpelthen trening av en gruppe muskler. Kjernemuskeltrening har etter vår oppfatning blitt tildelt alt for stor betydning for idrettsutøvere på alle nivåer, både som skadeforebyggende- og prestasjonsfremmende tiltak. Nøkkelord: Buk- og ryggmuskler, idrettsutøvere, idrettsprestasjon, skadeforebygging. Gøran Paulsen, PhD., professor i idrettsfysiologi ved Norges idrettshøgskole. Fagkonsulent ved Olympiatoppen, Norges idrettsforbund. Utdannet fysioterapeut. goranp@nih.no. Lars Haugvad, MSc., fysioterapeut ved Olympiatoppen, Norges idrettsforbund. Paul Solberg, PhD., fagansvarlig styrke ved Olympiatoppen, Norges Idrettsforbund. Førsteamanuensis II ved Høyskolen i Kristiania. Denne fagartikkelen er fagfellevurdert etter Fysioterapeutens retningslinjer, og ble akseptert 8. juni 2022. Ingen interessekonflikter oppgitt. Artikkelen ble først publisert på www.fysioterapeuten.no. Introduksjon Hva er kjernemuskeltrening? – i historisk perspektiv Kjernemuskeltrening, eller «core training», er helt enkelt trening av musklene rundt (og i) ryggsøylen og bekkenet, inkludert bekkenbunnen og diafragma. Disse musklene har opplagt – bevisst eller ubevisst – blitt trent med ulike øvelser så lenge trening har vært et begrep. I nyere tid har imidlertid kjernemuskeltrening blitt et konsept og i praksis en treningsform. Kjernemuskeltrening har røtter i en studie av Bartelink [1], som omhandlet hvordan intra-abdominalt trykk kan avlaste mellomvirvelskivene under tunge løft. Bruken av ordet «core» (kjerne) synes i denne sammenheng å ha utspring fra en bok av Bob Gajda og Richard Dominguez utgitt i 1982 («Total Body Training»). Det er likevel Anders Bergmarks klassiske arbeid fra 1989 som danner selve grunnmuren i konseptet om kjernemuskeltrening. Selv om Bergmark ikke nevnte ordet «core», beskrev han ryggsøylens stabilitet og klassifiserte musklene rundt lumbalcolumna som «lokale» (dype) og «globale» [2]. Med dette utgangspunktet oppstod det to «kjernemuskel-skoler», en som fokuserte på de lokale musklene, særlig m. transversus abdominis og mm. multifidi, mens den andre også inkluderte de globale musklene, som m. rectus abdominis og m. obliquus externus abdominis. Betydningen av kjernemuskler og -trening ble deretter aktualisert av San Francisco Spine Institute og Manohar Panjabi ved Yale-universitetet [3, 4] på starten 90-tallet, og ytterligere akselerert av Paul Hodges og medarbeidere ved Universitetet i Queensland i Australia (se blant annet: [5-9]). Det australske miljøet rundt Paul Hodges (og særlig Carolyn Richardson) studerte m. transversus abdominis og mm. multifidi med (intramuskulær) elektromyografi (EMG). Det viktigste funnet var at personer med ryggplager hadde en forsinkelse (~50 ms) i aktiveringen av disse dype, lokale kjernemusklene ved enkle arm- og beinbevegelser. Forskerne tolket funnene som at ryggplagene skyldtes ustabilitet i ryggen. Dette ledet til «korsett-hypotesen» og at «abdominal hollowing» – det vil si å trekke inn navlen – ble en strategi for å lære å aktivere de dype musklene, og videre et sentralt prinsipp i kjernemuskeltrening [10]. I samme tidsrom, fra slutten av 1980-tallet, gjennomførte Stuart McGill og medarbeidere ved University of Waterloo i Canada en rekke studier på ryggsøylens mekanikk og funksjon [11-13]. Det synes verdt å nevne at McGill og medarbeidere benyttet grisenakker i flere av sine mekanistiske studier. Grisenakker skal angivelig likne vår lumbalcolumna [14]. Basert på sine observasjoner frontet McGill og medarbeidere «abdominal bracing», som betyr å bruke «alle» kjernemusklene til å stabilisere ryggsøylen [15]. Denne strategien innebærer altså at både lokale og
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy