70 FYSIOTERAPEUTEN 6/22 ESSAY grenser for seg selv og andre. Disse personlige endringene bidro gradvis til rehabilitering og bedring. Å ta mer hensyn til seg selv i egen hverdag medførte lavere stressnivå, mindre symptomtrykk og mindre smerter. Energien kom også gradvis tilbake. «Åh, fy søren, hvor deilig jeg har det inni meg nå! Jeg begynner å kjenne meg selv igjen. Nå vet jeg hva jeg skal gjøre for å ha det best mulig, og aksepterer det som fortsatt er. Jeg prioriterer det som gir glede og forstår hvor livsviktig det er». Nye erfaringer førte til at informantene ble bevisst sine egne ressurser, noe som bidro til en endring av egen identitet og en opplevelse av sammenheng og mening i hverdagen. De fikk nye tanker om seg selv og hvordan de ønsket å ha det i fremtiden. Ingen av informantene ble kvitt alle sine symptomer. Dette fremhever de imidlertid som underordnet. Den viktigste endringen var en ny forståelse og innsikt i «hva det handlet om». Det disse pasienterfaringene i bunn og grunn sier noe om, er at det hjelper å forstå seg selv og sine plager. Et overgripende perspektiv på kropp og sykdom Informantenes generelle opplevelse av sine tidligere møter med helsevesenet, var at de ikke hadde følt seg sett eller hørt av helsepersonell, og at oppfølginger og utredninger hadde ført til liten endring av deres helsetilstand. Informantene opplevde imidlertid at den psykomotoriske fysioterapeuten undersøkte og behandlet «noe annet» enn det de allerede var utredet for på sykehuset, noe som førte til at deres sammensatte problemstillinger ble tydeligere for dem. Hva var det den psykomotoriske fysioterapeuten undersøkte og forsto som ikke allerede var fanget opp i de ulike medisinske undersøkelsene? Nyere forskning på allostatisk overbelastning og epigenitikk (8, 9, 10, 11) viser hvordan langvarige stress-situasjoner og livserfaringer kan gi seg utslag i organisk sykdom og lidelse. Disse teoriene bryter med biomedisinens reduksjonistiske perspektiv og viser at det patologiske og målbare bare til en viss grad kan forklare et menneskes tilstand og at mennesket er mer enn summen av sine enkelte deler. Det fremstår som at våre informanter over tid hadde vært sympatisk hyperaktivert i en kamp/flukt/frys-modus. En slik langvarig hyperaktivering kan ha ført til at kroppens motstandsdyktighet var blitt brutt ned, noe som bidro til forverring av symptomer og plager (11). Opplevelsen av å ikke bli sett og hørt, og angsten for å ikke klare seg har antakelig vært svært forsterkende på de kroppslige symptomene som allerede var der. Den biopsykososiale modellen ble utviklet tidlig på 1970-tallet, med bakgrunn i en forståelse av at mennesket er et åndelig og levende vesen, hvor kropp og psyke henger sammen (12). Modellen er imidlertid blitt kritisert for at bio har for stor tyngde, og mer gyldighet enn de andre delene av modellen. Kunnskapsbasert praksis eller evidence based practice defineres som praksis med utgangspunkt i siste tilgjengelig forskning (13), der både forskning, klinisk erfaring og brukermedvirkning skal vektlegges likt for å få riktig og oppdatert behandling. Dagens helsevesen har kunnskap om å ivareta alle delene av modellen slik den var tiltenkt. Men hva defineres som gyldig kunnskap når det gjelder sammensatte og subjektive helseplager? Vektlegges alle delene av modellen i like stor grad? Spesialisthelsetjenestens rolle er i hovedsak utredning og kortvarig oppfølging av pasientene før primærhelsetjenesten overtar. Det er rimelig å forvente at også pasienter med sammensatte og subjektive lidelser må få tilstrekkelig kartlegging og oppfølging, slik at de får en forståelse av egen problematikk og en retning å gå i. Vi har mange dyktige og dedikerte fagfolk på sykehusene i Norge, med høy standard og kompetanse. Disse ser og forstår symptombyrden til pasientene. Men ofte handler det om «noe annet» enn det de har mandat, ressurser og kompetanse til å undersøke og behandle. Spesialisthelsetjenesten er spesialisert på kroppens enkelte deler, og inndelt i fagfelt hvor ulike fagenheter har ansvar for hver sin del av kroppen. Hvilken retning pasientene sendes i, og hvilket tilbud de får styres av hvilken diagnose de har fått. I våre studier var meningsskaping (6) og identitetsdannelse (7) de viktigste faktorene for bedring for informantene. Opplevelsen av økt mening og endring av identitet, kom når pasientenes totalsituasjon og subjektive opplevelser av egen situasjon ble registrert, hensyntatt og satt inn i en meningsfull sammenheng. Når ulike spesialiteter kun tar ansvar for sitt felt, splittes en persons problemer og liv opp i biter som ikke gir mening for den det gjelder, og grunnlaget for endring og utvikling av bedre helse vil derfor mangle. En tilnærming der pasientens subjektive opplevelser og erfaringer gis like stor oppmerksomhet som det objektivt målbare, står i kontrast til en tilnærming hvor både kroppen og helsevesenet selv fragmenteres i ulike enkeltdeler. Når helsevesenet ikke evner å se hele mennesket og hjelpe pasientene til å forstå seg selv og oppfatte mening i situasjonen, vil de heller ikke bli bedre, og vil fortsette å være avhengig av behandling. Mange av pasientene ved somatiske sykehus vil ha en rekke plager, som til en viss grad registreres og forsøkes behandlet, men som i liten grad sees i sammenheng og gis betydning for den det gjelder. For mange kommer hjelpen for sent. En undersøkelse fra 2010 (14) viste at pasienter som kom til psykomotoriske fysioterapeuter i primærhelsetjenesten i gjennomsnitt hadde hatt plager i ni år. Når vi vet at dette i hovedsak er mennesker i arbeidsfør alder, som etter hvert utgjør majoriteten av sykemeldte og uføretrygdede i Norge, er det grunn til å spørre seg om helsevesenets organisering og prioriteringer kan anses som lønnsomme og bærekraftige. Etter vår mening er svaret nei. Det finnes i dag ikke et system som fanger opp lidelser som krysser fagområder og spesialiteter og som ivaretar hele mennesket i utredning og behandling. Pasienter med sammensatte lidelser sine mulighet til å komme seg videre og få den hjelpen de trenger bremses av systemets oppbygging og våre tradisjoner for hvordan vi praktiserer vår faglige tilnærming. Det er også avgjørende at oppfølgingen pasientene får henger sammen fra det ene nivået til det andre. Samhandling, på lik linje med det vi har eller etterstreber for andre diagnoser og pasientgrupper, må være målet. For å få til det må vi ha et godt fungerende samarbeid innad i både spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten, samt etablere gode samarbeidsrutiner mellom disse. Vi kan ikke lenger la være å behandle pasienter som ikke passer inn
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy