74 FYSIOTERAPEUTEN 6/22 ESSAY mulig å forstå en del uten å se og fortolke det i lys av den store sammenhengen det inngår i. Det legges til grunn at ethvert menneske er unikt og må forstås i lys av biologiske forutsetninger, livshistorie, livssituasjon og relasjon til omgivelsene (inkludert terapisituasjon). Det betyr at en tenker at menneske, kropp og bevegelse preges av sykdom, det liv som er levd og livssituasjon de var og er i. Det trengs dermed kunnskap for å forstå og fortolke hva har skjedd og kan ha betydning for folks lidelse, være- og handlemåter, hva kan gi mening å rette behandling mot, og hvordan en kan tilnærme seg på best mulig måte. Dette betyr at fenomen forstås som sammensatte og samvirkende. Terapeuters ferdigheter og skjønn, relasjon mellom pasient og terapeut og måte å bruke en behandlingsmetode på kan ikke ses separat. Betydning av behandling for pasienten tilskrives ikke kun metoden, men helheten. For de som anlegger et slikt kunnskapssyn, er det forståelig at det ikke gir mening å utføre standardiserte behandlingsprosedyrer, og at en behandlingsprosess ikke ses som noe som kan skje på lovmessige og forutbestemte måter. Dermed kan en behandlingsmetode ikke ses som allment effektiv, den avhenger av hva som er mulig å få til i den enkelte situasjon med de aktørene som deltar. Fenomener forstås som erfarte og relasjonelle i forhold til tid, sted og kultur; slik en kan se innen både fenomenologisk og sosial konstruktivistisk kunnskapssyn [3]. Podkaster om psykomotorisk behandling I episode nr. 5 gjorde podkastvertene et poeng av at psykomotorisk behandling er et særnorsk fenomen, og at dets utvikling startet som følge av at psykiater Braatøy ble fasinert av hvordan fysioterapeut Aadel Bülow-Hansen behandlet sine pasienter. Basert på kliniske observasjoner i konkrete praksissituasjoner, utviklet de to i samarbeid en kroppsbehandling hvor de overskred en dualistisk forståelse mellom psyke og soma. De la til grunn for behandlingskonseptet at emosjoner kan manifestere seg i kroppslige muskelspenninger og endret pustemønster. Podkastvertene trekker en sammenligning mellom psykomotorisk behandling og manuellterapi. Uten at det blir gjort rede for, har imidlertid manuellterapi en annen forståelse av kropp og funksjon enn psykomotorisk fysioterapi. I manuellterapi settes søkelys på den biologiske kroppen og biomekanisk forståelse av hvordan daglige funksjon forstyrres pga. bl.a. biologiske endringer i struktur i spesifikke ledd, som i neste runde fører til endret glidning i ledd [4]. Det kan også være endret lengde og kraft i tilhørende leddnær muskulatur [5]. Det er dermed viktig å identifisere avvik og forstå sammenhenger mellom ulike avvik og til sykdoms«terrenget» som helhet, og behandling i manuellterapi har til hensikt å gjenopprette normalitet. Dette innebærer at manuellterapi, til forskjell fra psykomotorisk behandling som er opptatt av å overskride en psyke-soma dualisme, er opptatt av den biologiske kroppen, objektive tester og målrettet normaliserende behandling i tråd med en naturvitenskapelig kunnskapsforståelse. Som podkastvertene sier, er både psykomotorisk behandling og manuellterapi utviklet gjennom systematisk observasjon av klinisk praksis av foregangskvinner og -menn innen fysioterapi. Det de ikke sier noe om er at de er ganske forskjellige når det gjelder syn på kropp, bevegelse og funksjon. Psykomotorisk fysioterapi og manuellterapi har ulike hensikter med det de gjør, og de er basert på to ulike kunnskapssyn. I den første episoden om psykomotorisk fysioterapi (episode nr. 5) forteller podkastvertene at de har funnet flere tusen artikler ommanuellterapi i internasjonal litteratur sammenlignet med ca. 70 artikler (hovedsakelig norske studier) om psykomotorisk fysioterapi. Dermed synes de å mene at mange artikler gir et mer solid kunnskapsgrunnlag for manuellterapi enn for psykomotorisk fysioterapi. Det er imidlertid problematisk å sette likhetstegn mellommange internasjonale studier og soliditet i kunnskapsgrunnlag. Podkastvertene har i hovedsak funnet kvalitative studier om psykomotorisk fysioterapi. De etterlyser kvantitative effektstudier. Derimot, at det foreligger få kvalitative studier om manuell terapi, blir ikke nevnt. Dersom en ser på de to ulike kunnskapssynene som ligger til grunn for manuellterapi og psykomotorisk fysioterapi, er det forståelig at det er en forskjell i hvilke typer studier som gjøres innen de to fagfeltene. Men podkastvertene tar ikke hensyn til dette og gir forrang til studier som baseres på et naturvitenskapelig kunnskapssyn. Når podkastvertene trekker frem at de to norske effektstudiene om psykomotorisk fysioterapi viser ulik effekt (studier i manuellterapi har også sprikende effekt), kan dette sannsynligvis forklares ved at ingen av disse to behandlingskonseptene har standard prosedyrer knyttet til medisinske diagnoser, noe som er et organiserende prinsipp for effektstudier. Men begge behandlingskonseptene anvendes avhengig av fysioterapeutenes egne undersøkelsesfunn og hvordan de fortolkes, dvs. avhengig av terapeutenes resonnering og kliniske skjønn. Istedenfor å bedømme behandlingskonseptene ut fra tvetydig evidens for effekt, vil jeg heller stille spørsmål om kliniske kontrollerte studier er et godt og egnet design for å undersøke effekt av individualiserte behandlinger innen psykomotorisk behandling og manuellterapi. Det spørs rett og slett om designets operasjonalisering av «årsaksvariabel» (dvs. behandlingsprosedyre) reflekterer hvordan psykomotorikere og manuellterapeuter utøver klinisk praksis. Den første, innledende episode ompsykomotorisk fysioterapi (episode nr. 5) avsluttes med å sende et «sleivspark» til psykomotorikere fordi psykomotorikere hevder at behandlingen virker på det meste, både på ulike biologiske systemer og folks psyke. Dermed skulle andre behandlere være overflødige, sier podkastvertene og ler litt. Men dette utsagnet fra podkastvertene viser med tydelighet at de forstår behandling i lys av normalisering av sykdom og følgelig har et naturvitenskapelig kunnskapssyn. I episode 11 er psykomotorikerne tydelige på at de ikke er opptatt av diagnose og sykdom. De er opptatt av den syke pasienten og hvordan kroppen og «væren i verden» endres. De legger til grunn at mennesket og dets erfaringer ikke kan ses adskilt fra kropp, da mennesker både lever og erfarer gjennom å være til stede i verden som kropp. Dette synet på kropp bryter med kunnskapssyn innen naturvitenskap. Kunnskap for å forklare og for å forstå I samtalen med psykomotorikerne blir det tydelig at podkastvertene mener det er viktig å vite hva som er virksomme elementer i psykomotorisk behandling med tanke på å avhjelpe pasientgruppers typiske plager, dvs. de har søkelys på å forklare hva behandling skal rettes mot og
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy