FYSIOTERAPEUTEN 6/22 75 kunne ha effekt. Således legger podkastvertene til grunn en forståelse av at pasienter med samme sykdom skal behandles likt, at bedring vil skje på samme måte hos de med samme diagnose og at fenomen gjentar seg på bestemte måter uavhengig av hvem pasient er, hvilken livssituasjon pasient er i og i hvilken kontekst behandlingen gis. Psykomotorikerne derimot snakker fra et ståsted hvor de legger til grunn at ingen pasienter er like og at psykomotorisk behandling må tilpasses individ og kontekst. I tillegg legger de vekt på at de justerer det de gjør undervegs i et behandlingsforløp avhengig av hvordan pasienten responderer på behandling, og de observeres endringer i pust, reaksjoner på å bli tatt på og bevegd passivt av terapeut. De legger vekt på at de bruker teori for å forstå og gi mening til det som skjer undervegs for å komme videre i bedringsprosessen. I motsetning til i naturvitenskap hvor målsetning for behandling settes på forhånd, er målsetning og retning for psykomotorikerne fleksibel og noe som utvikles og kan ta nye veger undervegs i behandlingsforløpet ettersom nye innsikter skapes. En kan si at behandlingsprosessen er utforskende både for pasient og terapeut. Psykomotorikerne argumenterer for at deres pasienter har komplekse og sammensatte problemer, og at de ikke kan tilnærme seg alle på samme måte. Pasienter reagerer ulikt, og behandling får ulik betydning for pasienter. De bruker ulike teorier for å forstå og fortolke den enkelte pasient - det som skjer i den konkrete praksissituasjonen og mellom subjektene som deltar. De bruker kunnskap som hjelper dem å forstå og fortolke snarere enn å forklare hva behandling skal rettes mot og har spesifikk effekt på. Med andre ord, her snakker podkastverter og psykomotorikerne fra to ulike syn for hva de trenger kunnskap om. Podkastvertene vil ha kunnskap for å forklare hvorfor og hvilken behandling er best. Psykomotorikerne er opptatt av at de trenger kunnskap for å forstå og fortolke pasientens erfaringer, kroppslige reaksjoner og hvordan de best kan bruke et psykomotorisk behandlingskonsept. Podkastvertene lurer på om det ikke er slik at det er behov for å forstå hva som har effekt og (be)vise at psykomotorisk behandling er effektiv. Psykomotorikerne er imidlertid trygge på at psykomotorisk behandling har betydning. De har gått i egenbehandling og kjent betydningen på egen kropp, og de lærer og utvikler seg ved å stille kritiske spørsmål og vurdere egne praksiserfaringer. Denne måte å tenke og lære på tror jeg mange fysioterapeuter i klinisk praksis vil kjenne seg igjen i, især de som arbeider med (re)habilitering [6]. God klinisk praksis handler ikke bare om å være informert om effektstudier, men også om klinisk resonnering og utøve et godt skjønn ut fra en bred forståelsesbakgrunn og etablering av gode relasjoner mellom pasient og terapeut. Fysioterapi handler om mer enn å følge generelle standardiserte oppskrifter på behandling som er funnet effektive i effektstudier. Bl.a. viser en kvantitativ metaanalyse at ca. 50% av behandlingseffekt i fysioterapi kan tilskrives relasjon mellom pasient og fysioterapeut [7]. Avsluttende kommentarer Både manuellterapi og psykomotorisk behandling er utviklet gjennom å systematisere kliniske observasjoner og erfaringer. Istedenfor å slå beina under behandlingskonseptene, vil jeg heller legge til grunn at behandlingskonsepter som har overlevd så lenge til tross for sprikende «evidens», må kunne ha noe for seg og være noe som kan være verdt å raffinere og utvikle videre. Jeg vil heller uttrykke bekymring for at behandlingsmetoder, som har hatt betydning i fysioterapi i årtider, nå kastes ut for at de enten har manglende evidens (f.eks. individrettet sykegymnastikk) eller blir ansett som å skape terapeutavhengighet (f.eks. massasje og elektroterapi). Å reise grunnleggende spørsmål ved hvordan og hvorfor fysioterapeuter tenker og handler som de gjør, er viktig. Det kan være at det fysioterapeuter gjør ikke er bra og bør forkastes, men det kan også være at det som gjøres bedømmes på feil grunnlag og forkastes feilaktig. Fysioterapi trenger en kritisk og bred utforskning inspirert av ulike teorier og med ulike kunnskapssyn, slik bl.a. David Nicholls argumenterer for i sin nyeste bok «Physiotherapy Otherwise» [8]. Referanser 1. Nicholls DA, Gibson BE: The body and physiotherapy. Physiother Theory Practice 2010, 26 (8):497-509. https://doi.org/10.3109/09593981003710316 2. Mengshoel AM, Feiring M: Rethinking recovery. I: Nicholls DA, Groven KS, Kinsella EA, Anjum RL. Mobilizing knowledge in physiotherapy: Critical reflections on foundations and practices. London, Routledge; 2020. 3. Wifstad Å: Vitenskapsteori for helsefagene. Oslo: Universitetsforlaget; 2018. 4. Kaltenborn F: Manual mobilization of the joints. The Kaltenbornmethod of joint. Examination and treatment. The spine. Vol. 2, 4. opplag. Oslo: Nordli; 2003. 5. Evjenth O, Hamberg J: Muscle stretching inmanual therapy. A clinical manual. Sweden: Alfta Rehab; 1984. 6. Kathryn McPherson, Barbara E. Gibson, Alain Leplège. Harris SR: Rethinking Rehabilitation: Theory and Practice. CRC Press; 2015. 7. Wijma AJ, Bletterman AN, Clark JR, Vervoort S, Beetsma A, Keizer D, Nijs J, Van Wilgen CP: Patient-centeredness in physiotherapy: What does it entail? A systematic review of qualitative studies. Physiother Theory Pract 2017, 33(11):825-840. https://doi.org/10.1080/09593985.2017.1357151 8. Nicholls DA: Physiotherapy Otherwise. Acukland University of Technology: Tuwhera Open Books; 2022. Abstract The understandings of key phenomena in physiotherapy are seldom addressed. In the episodes about psychomotor treatment in Fysioterapeuten’s podcast series, it becomes clear that the podcast hosts and psychomotor physiotherapists differ in their understandings of what is relevant and valid knowledge. The purpose presently is to unpack and clarify how the parties differ in their understandings of knowledge. The podcast hosts were concerned with mapping patients’ problems, testing causal relationships, evaluating validity of measurements, and examining treatment effects. This aligns with an understanding of natural science. The psychomotor physiotherapists, however, were concerned with understanding the individual sick patient’s bodily experiences and life situation, as well as the interactions between patient, physiotherapist and therapy in clinical encounters. They understand a patient’s problems as resulting from reciprocal interactions between the biological, existential, emotional and social body. Their treatment is explorative, and it matters to make sense of what happening during the treatment process. This way of thinking is in line with phenomenology and social constructivism. Worldviews underpinning how physiotherapists understand and act in clinical practice and research need to be critically explored to develop a solid knowledge platform in physiotherapy.
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy