FYSIOTERAPEUTEN 6/22 77 Forskning på sykdomsforståelse Forskning viser at bedre fysisk og psykisk funksjon og livskvalitet henger sammen med en opplevelse av mindre plager knyttet til sykdommen (identitet), og en opplevelse av at sykdommen ikke har så store konsekvenser for livet generelt. En oppfattelse av at det er lite en selv kan gjøre for å kontrollere sykdommen, er imidlertid forbundet med høyere grad av depresjon (2). Innen muskel-skjelett og revmatologifeltet har også flere studier vist endring i sykdomsforståelse over tid og etter intervensjon (3-4). Sykdomsforståelse har i tillegg til å predikere utfall som fysisk funksjon, smerte og livskvalitet (5,3,6) vist å predikere fremtidig bruk av helsetjenester i primærhelsetjenesten og pasienttilfredshet (7-8). Forskning viser også betydningen av sykdomsforståelse for deltagelse i rehabilitering, fysisk aktivitet og arbeidsproduktivitet (9, 10, 11). Den meningen sykdommen har for den enkelte, spiller altså en rolle for hvordan han eller hun tilpasser seg og mestrer livet med kronisk sykdom. Derfor er det naturlig å rette søkelyset ikke bare mot symptomer og hvordan sykdommen arter seg, men også mot hvordan den enkelte forstår sykdommen sin. Betydning for klinisk praksis La oss gå tilbake til eksempelet med Pettersen og Monsen. Selv om de får nøyaktig den samme sykdomsinformasjonen fra helsepersonell, kan vi ikke ta for gitt at de forstår sykdommen på samme måte. For det første fordi de er helt forskjellige personer, og for det andre fordi de har forskjellige erfaringer med sin sykdom. For det tredje har de fått ulike påvirkninger fra omgivelsene rundt seg som bidrar til å farge den meningen sykdommen har for dem. Dersom pasienten går rundt med tanker og forestillinger om sykdommen som gjør det enda tyngre å leve med den, kan dette eksempelvis jobbes med i behandling eller et rehabiliteringsopphold. Noen ganger er det faktisk ikke sykdommen i seg selv, men selve forestillingene om sykdommen som gjør tilpasning og mestring besværlig. Et eksempel er forestillinger om at det er farlig å trene; at trening gjør at man får mer vondt, og at det forverrer sykdommen eller plagene. Et annet eksempel er tanker om at ingenting hjelper; at verken medisiner eller egeninnsats vil gjøre en forskjell. Når vi tar utgangspunkt i der pasienten selv er, er det større sjanse for at han eller hun har nytte av behandling, og det er lettere å tilpasse helseråd. Kartlegging av sykdomsforståelse En artikkel fra 2018 viser at fysioterapeuter hovedsakelig kartlegger biomedisinske dimensjoner av Leventhals modell som identitet og årsak, men at andre dimensjoner som tidslinje, konsekvenser og følelser ofte blir utelatt i konsultasjoner med ryggpasienter (12). Fra et biopsykososialt perspektiv og i tråd med retningslinjer for ryggbehandling argumenterer forfatterne med at flere dimensjoner av Leventhals modell bør kartlegges i møte med pasienter, men at det er behov for opplæring. Det finnes flere måter å kartlegge sykdomsforståelse på. For en kvantitativ kartlegging finnes de flere spørreskjema som er basert på teorien, blant annet «The Brief Illness Perception Questionnaire» (13).
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy