8 FYSIOTERAPEUTEN 6/22 FAGARTIKKEL Olympiatoppen adopterte kjernemuskeltreningskonseptet og bakte det inn i sin «basistrening» på starten av 2000-tallet. Basistrening var et helhetlig konsept, som inkluderer (ikke mindre enn) fysiske-, koordinative-, sosiale-, og psykiske-egenskaper. I praksis har ryggsøyle- og bekkenkontroll en dominerende rolle i basistrening. Det Olympiatoppen kalte «stabiliserende styrke», er i bunn og grunn kjernemuskeltrening [22]. Det må imidlertid poengteres at Olympiatoppen selv har avviklet basistreningskonseptet under de senere år. Basistreningsbegrepet til Olympiatoppen, med fokus på buk- og rygg-trening ble godt mottatt blant mange utøvere på Toppidrettssenteret i Oslo, og basistrening ble innarbeidet i norsk idrett. Dette er tydeliggjort ved at toppidrettsgymnas i dag har basistrening på timeplanen, og at basistrening er inkludert i trenerkursene for mange idretter (f.eks. friidrett, svømming og alpint). Kjernemuskeltrening synes stadig å være aktuelt [23, 24], og populariteten hos folk flest reflekteres i at treningssenterbransjen har egne gruppetimer med kjernemuskeltrening. Vi observerer betydelig bruk av kjernemuskeltrening i idretten, også på elitenivå – som er vår erfaring ved Olympiatoppen. Oppsummert synes det ingen tvil om at kjernemuskeltrening har godt fotfeste i alt fra rehabilitering til prestasjonsutvikling i norsk idrett, samt mosjonstrening. Vi opplever imidlertid at både praktisk erfaring og litteraturen ikke støtter den posisjonen kjernemuskeltrening synes å ha. Under belyses det vi mener er kritikkverdige sider av kjernemuskeltreningskonseptet. Hoveddel Kritikk mot kjernemuskeltrening På tross av sin popularitet, har flere stilt seg kritisk til kjernemuskeltrening [25-27]. Eyal Lederman publiserte i 2009 artikkelen «The myth of core stability» [25]. Her stilte Lederman spørsmåltegn ved hvor viktige ulike kjernemuskler var for å stabilisere ryggsøylen. Videre diskuterte han påstander om hvordan kjernemuskeltrening (ikke) kan påvirke muskelaktivering og timing av kjernemuskelaktivitet i funksjonelle bevegelser, som ved utførelse av idrettsøvelser. Lederman avviste «løsningen» ved å bevisst (viljestyrt) aktivere kjernemuskler, som m. abdominis transversus, før en bevegelse igangsettes («hollowing» og «braching»). Bakgrunnen var at kjernemusklene – etter alt å dømme – styres med komplekse, bevegelsesspesifikke aktiveringsmønstre som ikke er mulig å gjenskape med isolert, viljestyrt muskelaktivering. Dette ble antydet allerede i 1954 av Bartelink, som mente at aktiveringen av kjernemuskler typisk er refleksbasert, og dermed utenfor viljestyrt muskelkontroll. Med utgangspunkt i Ledermans argumentasjon, kan vi si at rådende tankegang rundt kjernemuskeltrening forenkler og slik reduserer kjernemuskelegenskapene til noe vi kan «kjenne» og kontrollere bevisst. Men slik fungerer helt enkelt ikke motorikken vår. Viljestyrt kontroll av kjernemusklene kan tvert imot virke mot sin hensikt, fordi den kan forstyrre naturlige, svært intrikate, motoriske aktiveringsmønstre. Viljestyrt aktivering av kjernemusklene resulterer i koaktivering («co-contraction») av muskler rundt ryggsøylen, som øker den mekaniske belastningen på ryggsøylen (som teoretisk kan være en skaderisikofaktor i seg selv [28]), samtidig som det kan redusere postural kontroll (balanse) [29]. Troen på at m. transversus abdominis pre-aktiveres for å stabilisere ryggsøylen som et korsett ved bevegelse – frontet av det australske miljøet i Queensland, har blitt tilbakevist av en annen australsk gruppe [30-32]. Allison og medarbeidere viste nemlig at m. transversus abdominis kontraherer unilateralt (ensidig) når vi løfter én arm – og dermed ikke som et korsett. Den patologiske aktiveringsmekanismen hos personer med ryggplager kunne videre forklares med mindre rotasjon av ryggsøylen, som en kompensasjon for vond rygg. Lederman (2009) poengterte at det ikke foreligger overbevisende data for en sammenheng mellom dårlig kjernemuskelstabilitet og -styrke og ryggplager. Lederman (2009) trekker frem at selv om bukmusklenes funksjon endres og svekkes ved graviditet, overvekt og direkte traume (kirurgi), så øker nødvendigvis ikke forekomsten av ryggplager. Kjernemuskeltrening baserer seg på at en nøytral rygg er avgjørende for å unngå ryggplager, og dette understrekes i utøvelsen av ulike kjernemuskeløvelser. En nøytral rygg, eller «rett rygg», er også det som anbefales i mange løfteteknikker, som ved knebøy og markløft. I en nylig litteraturgjennomgang hevdes det imidlertid at betydelig lumbal-fleksjon og -ekstensjon er vanlig og naturlig i ulike løft, selv hos styrke- og vektløftere [33]. Igjen vakler fundamentet til kjernemuskeltreningskonseptet. Har kjernemuskeltrening et teoretisk rammeverk? Tradisjonell styrketrening har et sterkt teoretisk rammeverk. Dette kan vi si fordi vi vet at styrketrening faktisk gjør oss sterkere, og vi kjenner de molekylære, cellulære Hva er kjernemuskeløvelser? • Ryggliggende bekkentilt med abdominal «hollowing» (trekker inn navlen). • Ryggliggende bekkentilt med beinbevegelser uten å «slippe navlen» eller la korsryggen miste kontakt med underlaget («bracing»). • Firefotsstående bekkentilt (på stabilt eller ustabilt underlag, som BOSU-ball). • Firefotsstående med diagonal arm- og ben-strekk («bird dog»). • Sittende bekkentilt på Swissball (eller liknende). • Planken og varianter av denne, som side-planke og omvendt planke (statisk eller med bevegelse av armer/bein). • Bekkenløft («glute bridge») og varianter av denne, som løft med ett bein. • Statisk rygghev, som «Supermann». • «Supermann» i slynge. • Kabel med aksialt rotasjonsmoment, som «woodchop»-øvelser (men med ingen eller lite bruk av beina). (Eksempler på det forfatterne anser er typiske kjernemuskeløvelser).
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy