82 FYSIOTERAPEUTEN 6/22 KRONIKK Vær i forkant med å utvikle fremtidens fysioterapitjenester! Anne Marit Mengshoel, professor emerita og fysioterapeut, manuellterapeut, Avdeling for tverrfaglig helsevitenskap, Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo. a.m.mengshoel@medisin.uio.no. Fagkronikker vurderes redaksjonelt. Ingen interessekonflikter oppgitt. President i the American Physical Therapy Association (APTA) Roger Herr holdt den 14. august i år en tale under den første lederskapskonferansen i APTA’s regi hvor han påpekte betydningen av at fysioterapiledere blir mer fremsynte. Å stå på eksisterende forskning og nåtidens praksis gir en følelse av forutsigbarhet og trygghet, men han argumenterer for at en slik holdning er lite egnet for å møte fremtidens behov for fysioterapi. En må snarere forberede seg nå og være i forkant. Dette er høyst relevant for norsk fysioterapi også. Må rustes for fremtiden Vi vet allerede at det blir flere eldre med kognitive problemer, pasienter med kroniske lidelser og med psykiske utfordringer i forbindelse med traumatiske opplevelser og utrygge livssituasjoner. I dag har forskning i fysioterapi vist at god fysisk form og drive generell kondisjons- og styrketrening har betydning for disse pasientgruppene. Men det er lett å se for seg at dette ikke nødvendigvis er nok til å møte komplekse krav til fungering – verken nå eller i fremtidens samfunn. I fremtida er det også lite trolig at knappe ressurser til helsevesenet vil bli brukt på å betale fysioterapeuter for å drive generell trening, men snarere vil det bli overlatt til aktører utenfor helsetjenesten. Det er allerede en trend at ansvar for flere helsetjenester blir overført fra spesialist- til primærhelsetjeneste, hvor de fleste fysioterapeuter i Norge arbeider. Det innebærer at kunnskap skal overføres, tilpasses og videreutvikles til nye kontekster og andre måter å organisere tjenester på. Primærhelsetjenesten må derfor spesielt rustes for fremtiden. Samproduksjon av kunnskap Da jeg undersøkte hvorfor pasienter i primærhelsetjenesten var villige til å gå til fysioterapeuter over lang tid, sammenlignet pasientene sine nåværende gode erfaringer med sine tidligere dårlige erfaringer med fysioterapi (1). Ifølge dem var det ikke noe hjelp i å bli satt på generelle treningsprogram og bli behandlet etter en «oppskrift fysioterapeutene har lært utenat fra en bok», som en uttrykte det. De fremholdt at de trengte en fysioterapeut som så dem, forstod deres situasjon og spesifikke funksjonsproblemer og som kunne hjelpe dem til å ta tak i utfordringene. Det betyr at praksisformer hvor det tas hensyn til kontekst og pasienters spesifikke behov, må utvikles. Jasanoff (2) argumenterer for det hun kaller «coproduction of knowledge» ved at forskere og brukere av kunnskap samarbeider (her fysioterapeuter i klinisk praksis) for å skape nye løsninger og tilnærminger i praksisfelt. Min erfaring er at å bygge bro mellom ulike former for kunnskap, gir både forskere og klinikere nye og nyttige innsikter (3). Sterke ytre krefter Nylig undersøkte jeg mine egne erfaringer om fysioterapi innen revmatologisk rehabilitering fra 1985 frem til i dag (4). Hensikten var å finne ut hvilke endringer har skjedd innen revmafysioterapi i spesialisthelsetjenesten og forstå hvorfor de skjedde. Dette arbeidet førte til at jeg ble klar over at på 2000-tallet har fysioterapeuter i klinisk praksis i stor grad mistet sin faglige autonomi ved at faget styres av krefter utenfra. Forskning og anbefalinger fra internasjonale «evidence-based» retningslinjer om generell trening og livsstilsråd er en driver, men disse tiltakene er ikke nødvendigvis tilstrekkelig for å møte kompleksitet av funksjonsproblem hos pasienter i spesialiserte praksiskontekster. Praksis styres også i stor grad av politiske bestemmelser, økonomi og krav om effektivitet. Gjennom å tilpasse faget til ytre krefter, ser det ut for meg at den spesialiserte rehabilitering i revmatologi bygges ned. Dermed er revmafysioterapi i ferd med å forvitre, og f.eks. tidligere funksjonsrettet sykegymnastikk og massasje har mistet status. Dette til tross for at det f.eks. ved leddgikt ikke er undersøkt effekt av sykegymnastikk, og følgelig kan en ikke konkludere med at det ikke hjelper. Såkalte «passive» metoder som massasje og elektroterapi, er funnet å ha lindrende effekt ved leddgikt, men passive metoder passer ikke lenger inn i kulturelle forestillinger om «aktive, selvstendig mestrende pasienter». Vi risikerer dermed at det «kastes ut» fysioterapimetoder uten faglige begrunnelser. Fysioterapi har hatt en sentral posisjon innen revmatologisk rehabilitering, men nå ser en at i flere land, f.eks. Danmark, er ikke fysioterapeuter lenger ansatt innen revmatologi. Revmatologer setter søkelys på medikamentell behandling, og pasienter med sammensatte funksjonsproblem som kunne trenge individualiserte, tverrfaglige rehabiliteringstilbud, har lav prioritet. Se fremover For å forberede fysioterapi for fremtiden, vil jeg anmode Fysiofondet om å tenke nytt når det gjelder kunnskapsutvikling i fysioterapi. Nå trengs kritisk, systematisk refleksjon og samarbeid mellom forskere og klinikere for å utvikle fysioterapitjenester for fremtidige behov. Dersom
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy