FYSIOTERAPEUTEN 6/22 9 og vevsstrukturelle mekanismene for adaptasjon [34, 35]. Styrke kan måles med kraftmålingsinstrumenter og med relativt enkel, klassisk mekanikk kan vi analysere og regne på kraftkravene i løfte-, hopp-, hurtighets- og kast-øvelser [36-38]. En rekke intervensjonsstudier har vist at styrketrening er prestasjonsfremmende i kraftidretter, som styrkeløft, vektløfting, kastøvelser og sprint- og hopp-/ spenst-øvelser [39-42]. Selv i aerobe utholdenhetsidretter, som løping og sykling, er det god dokumentasjon for en moderat prestasjonseffekt av styrketrening [43]. I kontrast til styrketrening, er kjernemuskeltrening vanskelig å definere [27]. Dette gjenspeiles i praksis – ikke minst blant Norges beste idrettsutøvere: Kjernemuskeltrening er ofte en (u)systematisk miks av (1) stabilitetstrening, (2) aerob, lokal, muskulær utholdenhetstrening, og mer sjeldent, (3) maksimal styrketrening. Kjernemuskeltrening er ikke en egen treningsform. Kjernemuskeltrening er ikke mer konkret enn trening av en gruppe muskler, som ligger rundt ryggsøylen. Det er en utfordring at kjernemuskelsystemet er et så komplekst anatomisk område: Det består av om lag 30 muskler (bekkenbunn, abdominal-, paraspinale- og glutealmuskler, samt diafragma) med mange forskjellige funksjoner. I tillegg til å stabilisere og kontrollere ryggsøylen og bekkenet, fungerer eksempelvis bukmuskler også som respirasjonsmuskler under anstrengelse. Kompleksiteten gjør det veldig vanskelig å vite hva vi konkret påvirker og hva som egentlig oppnås med kjernemuskeltrening. I forlengelsen av dette er et av argumentene mot kjernemuskeltrening nettopp at det ikke resulterer i målbare adaptasjoner. Årsaken er trolig at treningen ender i en «lapskaus» av ovennevnte treningsformer, som ikke gir tilstrekkelig stimuli for treningstilpasninger [27]. Kjernemuskeltrening bygger på premisset om at kjernemusklenes egenskaper er underutviklet, og ikke oppfyller idrettens krav [17]. Dette betyr at kjernemusklene ikke makter å overføre kraft mellom muskler og ledd i armer og bein på en effektiv måte. Kjernemusklene er en såkalt «weak link» [44-46]. Med en slik tankegang vil, som eksempel, en svak kjernemuskulatur gjøre at en kulestøter «mister» energi i overføring fra stembeinet til støtarmen og kula. For en langrennsløper kan vi se for oss at problemet ligger i å overføre kraft via staver og ski til underlaget. Kan det være at kjernemusklene typisk «henger etter» i muskelutviklingen hos idrettsutøvere? Finnes det holdepunkter for at utøvere utvikler muskler i armer og bein i utakt med kjernemusklene? Så vidt vi vet foreligger det ingen observasjoner som direkte støtter dette. Tvert imot, kjernemuskler vil, som andre muskler, aktiveres etter behov. Idrettsutøvere utvikler svært spesifikke muskel-, sene- og knokkel-egenskaper til idretten sin [47]. Dette inkluderer også kjernemusklene [48]. Det er for eksempel rapportert forskjeller i tykkelse på ulike bukmuskler hos brytere og judo-utøvere [49]. Judoutøverne hadde kraftigere skrå bukmuskler enn bryterne i denne studien. Bryting og Judo er kampidretter med ekstreme krav til kjernemusklene, og det synes rimelig at disse muskulære forskjellene kommer av de eiendommelige kamp-teknikkene, eller bevegelsesmønstrene, i idrettene. Det er også en typisk observasjon at juniorutøvere har mindre utviklet idrettsspesifikk muskulatur enn eliteutøvere. Dette peker i retning av at musklene gradvis utvikler seg avhengig av idrettens krav, men uavhengig av hvor på kroppen muskulaturen sitter. Her passer det å avslutte med Ledermans (2009) konklusjon (fritt oversatt): Tren på det du ønsker å bli bedre på, og unngå å fokusere på kjernemuskler! Dokumentasjon på effekt av kjernemuskeltrening Idrettspresentasjon For å dokumentere effekten av kjernemuskeltrening kan vi diskutere og tolke muskelaktiveringsstudier (EMG-studier) og biomekaniske studier. Vi kan se på sammenhenger (korrelasjoner) mellom kjernemuskelegenskaper og prestasjonstester (tverrsnittsstudier). Men det eneste som gir grunnlag for å vurdere årsak-virkning, er randomiserte, kontrollerte intervensjonsstudier. I slike intervensjonsstudier må kjernemuskel-egenskaper, f.eks. kjernemuskelstabilitet, være den uavhengige variabelen, mens en prestasjonstest er den avhengige variabelen. Sæterbakken og medarbeidere [57] gjennomførte nylig en omfattende meta-analyse der de undersøkte effekten av det de kaller «trunk training». Dette kan sies å være en bred definisjon av kjernemuskeltrening – siden den inkluderer alle muskler i truncus. Effekten ble målt som forbedringer i prestasjonstester: Det vil si styrke, spenst, sprint og retningsendring (ved løping), samt idrettsspesifikke tester, eksempelvis svømming. Kort oppsummert viste meta-analysen små og moderate endringer (effektstørrelser) på idrettsspesifikke tester, spenst, styrke, sprint og retningsendringer, mens for muskulær utholdenhet var effekten stor. Det synes verdt å nevne at flere av de inkluderte studiene som viste gode effekter var utført med barn og ungdom. Det var også inkludert et par studier som blandet inn generell beinstyrke og spenst-trening, som betyr at kjernemuskeltreningseffekter ikke kan isoleres. I studiene Sæterbakken og medarbeidere så på ble kjernemuskeltrening ikke sammenliknet med tradisjonell styrketrening, kun en kontrollgruppe. Vi anerkjenner at vi raskt kan komme opp i semantiske problemer når vi diskuterer kjernemuskeltrening. Eksempelvis er vi ikke i tvil om at aksiale rotasjonsøvelser, som medisinballkast-varianter, er viktig for mange utøvere. Men vi klassifiserer denne type trening som grunnleggende «eksplosiv» styrketrening, og øvelsene er idrettsspesifikke. Ikke minst er fokus i majoriteten av slike øvelser på å skape kraft med beina som overføres til overkroppen – altså ikke med et isolert fokus på kjernemusklene. Forebygging av idrettsskader Premisset for skadeforebyggende trening generelt hviler på at vi har en type skade som har klinisk relevans, det vil si høy insidens og/eller prevalens, og at det er fremsatt en plausibel årsak-risiko mekanisme som kan påvirkes med treningsøvelser. Og videre, at denne treningen faktisk reduserer skadehyppigheten. Kjernemuskeltrening oppfyller på ingen måte disse premissene. Det er nettopp her kjernemuskeltreningskonseptet har trådt feil: Redusert eller endret kjernemuskelstabilitet hos ryggpasienter har blitt antatt å være årsaksmekanismen, men observasjonene synes mer sannsynlig å være konsekvensene av ryggplagene (jf. omtale ovenfor).
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy