Fysioterapeuten 7-2018

32 FYSIOTERAPEUTEN 7/18 mer enn antyder? Samvittighetsfullt svarer du, og jeg får fylt ut mitt skjema. Fortellingen står for tur, din biografi. Det er den jeg er nysgjerrig på, hva har bragt deg hit, hit i livet, hit til meg? Hvordan har den veien vært, hvordan har du gått den? Hvordan forstår du selv din historie? Du nøler, hvor skal man begynne når alt henger sammen med alt? Blikket ditt ber om hjelp, – Hva vil du vite, sier det, – Hva kan jeg si her? Jeg hjelper deg litt i gang, så forteller du. Jeg ber deg utdype og gi eksem- pler, du må tenke etter. Jeg stiller spørsmål du ikke har fått før, du sier ting du ikke har tenkt på tidligere. Du sier ting du har tenkt, men aldri sagt. Du hører deg selv snakke, blir lyttende til din egen historie, det skjer noe da, med deg og med meg. Vi er begge mennesker i verden, din fortelling er unik, men ikke fremmed for meg. Du kan fortelle om sviktende omsorg, utrygge og uforutsigbare oppvekstsvilkår; foreldre med rusproblematikk og/eller psy- kisk sykdom. Mobbing, på skolen eller på jobben, noen ganger hjemme. Urimelig arbeidspress, samlivskonflikter, krenkelser og overgrep, tap, grenseløst omsorgsarbeid, fysiske traumer. Listen kan være lang, men inneholder som regel ett eller flere av disse momentene. Når jeg spør, kan du også for- telle om støtte, nærvær, øyeblikk av takk- nemlighet og glede, vennskap. Noe som brakte deg videre, noe du forsto og tok tak i, mestret. Den listen kan også være lang, eller svært kort, men det er som den ikke eksis- terer for deg, du har ikke vært oppmerksom på den, smerten står i veien. Sykehistorien din kan også handle om en fysisk overanstrengelse eller en skade. Kan- skje ble du påkjørt bakfra, flere år tilbake. Det kan ha utløst og forsterket dine plager. Men når jeg får høre din historie, forstår jeg at grunnlaget for muskelspenningene an- tagelig var der først, at det som utløste el- ler forsterket, kom på toppen og fikk lasset til å velte. Og det som fikk det til å velte får kanskje altfor stor betydning, for du trenger så sårt en forklaring. Din fortelling må være en du kan forstå selv, men du mangler det språket som forener kropp og bevissthet, biologi og erfaring. Det mangler i store de- ler av helsevesenet også. Kropp og liv speiler hverandre, og vår sårbarhet for sykdom har både biologiske og eksistensielle årsaker, de pleier å virke sammen. Har du et navn på din tilstand, en diag- nose som Prolaps, Revmatoid artritt eller Artrose, stiller du i en annen klasse. Disse tilstandene har «sannhetsvitner», i form av positive røntgenbilder og prøvesvar, du blir trodd uten videre og trenger ikke føre din sak, verken for helsevesen eller NAV. Du er innvilget forståelse, sympati og rettigheter. Det er ingen grunn til å misunne noen disse diagnosene, men uten bevis og uten en for- klaring medisinen kan anerkjenne, står du litt mer alene i din smerte. Meg igjen Det var vanskelig å leve med erkjennelsen av å ikke kunne hjelpe alle. Jeg skaffet meg stadig flere verktøy, fysioterapeuter skal ha rekord i etter- og videreutdanning, og jeg ligger godt an i den løypa. Gjennom spesia- liseringen i psykomotorisk fysioterapi fikk jeg lære å holde meg selv tilbake, tåle taushet og stillstand, og la det lille være nok. Det gir anledning til undring og refleksjon, over det alminnelige og det tilsynelatende ualminne- lige, som likevel gir mening når det settes i sammenheng. Jeg skulle ikke frata noen ho- vedrollen og totalansvaret. Min rolle skulle være tilretteleggerens, veilederens. Mitt an- svar skulle ligge på etisk og faglig forsvarlig- het og det å skape et trygt rom. Jeg lærte meg å forholde meg til kroppens språk på en ny måte; pusten, stemmen, kroppsholdningen, muskelspenningen, de autonome reaksjone- ne. Og uten det objektiviserende blikket, det objektiviserende språket. Det lar seg gjøre. Vi Livet utfordrer, det skal takles. Ofte går taklingen på tvers av naturlige, fysiologiske og psykologiske behov. Vi lever i og med kroppen, din er deg og min er meg. Selv om vi som biologiske organismer er svært tilpasningsdyktige, kan det bli for mye. Vi skjønner ikke alltid hvorfor og hvordan, el- ler at, det ble for mye. Men vår håndtering av livshendelser og livsvilkår sier noe viktig om vår måte å oppfatte oss selv og vår vir- kelighet på. Perfeksjonisme, overyting og handlingstvang er eksempler på hvordan vi, som regel ubevisst, takler manglende kon- troll (les trygghet), eller et skjørt selvbilde. Vi slipper å kjenne på det som er; uro, angst og nedstemthet, skam eller skamløshet, fø- lelsen av å være lite verdt, annerledes eller ingen. Men dette svært slitsomme arbeidet manifesteres i kroppen, og den har sitt eget språk, smerte og tretthet er sentrale ord i kroppens vokabular. Dette ønsker jeg å hjelpe deg til å se, for det er nødvendig at du ser deg selv. Kanskje må du også endre fortellingen om deg selv. Endring kan vi få til sammen; ved å snakke om ulike måter å tolke og forstå ting på, ved at jeg lar deg prøve ut måter å bevege deg på, ved å la deg oppdage kroppen på nytt gjennom berøring og bruk. Slik kan en po- sitiv kontakt mellom din bevissthet og din kropp gjenvinnes og styrkes. Slik kan du bli klar over egne reaksjonsmønstre; kropps- lige, mentale og følelsesmessige, og forstå at disse er uløselig forbundet med hverandre. Jeg skal ikke fortelle deg hva du skal gjøre, men sammen kan vi se på muligheter og al- ternativer. I respekt for og anerkjennelse av din historie, kan du kanskje gi din livsfortel- ling ny retning. Det er krevende, du vil møte motstand, ikke minst hos deg selv. Det er ikke gitt at kropp og liv blir forstått på denne måten, verken i din omgangskrets, eller i norsk helsevesen, det har du allerede erfart. Også i våre møter kan relasjonen bli satt på prøve. Gjensidig tillit er en forutsetning, min faglighet og evne til å skape et trygt rom er avgjørende. I en trygg relasjon kan utfordringer bli verdifulle, konflikter la seg åpne opp og utforske. Godt håndtert kan det bidra til oppklaring og dypere innsikt, et viktig steg videre. Det krever mot og vilje til oppriktig selvrefleksjon fra oss begge. Det handler mye om hvordan jeg stiller mine spørsmål og tar imot dine svar. Du kan selv ha kommet til å tvile på gyldigheten av din sykehistorie i møter med helsevesenet, da er det vanskelig å fortelle den igjen. Jeg vet at å bli trodd, er en forutsetning for håp og at håp er avgjørende faktor i enhver endrings- prosess. Neste gang – Neste gang skal vi undersøke og starte ar- beidet med kroppen. Vi skal la det ledsages av dine refleksjoner over det du kjenner, det du plutselig husker, det du kommer til å tenke på og assosiere med. Jeg vil få et inntrykk av hvordan du belaster kroppen, i sittende, stå- ende og gående, din evne til å hvile mot et un- derlag, hvordan du lar deg bevege og hvordan du selv beveger deg. Jeg vil kjenne på muskle- nes konsistens, og finne ut hvor din muskulæ- re beredskap sitter. Jeg vil registrere hvordan du med pust, mimikk og språk svarer på mine impulser. Det skal bli spennende. Du reiser deg, smiler, takker for timen. Er ikke håndtrykket litt fastere enn i sted? FAG ESSAY