Fysioterapeuten 7-2019

10 FYSIOTERAPEUTEN 7/19 AKTUELT 17. juli fylte professor emerita Berit Heir Bunkan 90 år. Norsk psykoterapis Grand Old Lady gikk av med pensjon for 20 år siden, men har verken gitt opp kongresslivet eller håpet om å få skikk på fremtidens psyko- motorikere. TEKST og FOTO Tone Elise Eng Galåen fysioterapeuten@fysio.no «DE, frk. Heir, skal reise til Oslo til frk. Bülow-Hansen og lære en fantastisk terapi.» Akkurat slik sa han det, psykiateren som Berit Heir Bunkan jobbet sammen med på sykehuset i Namdal på begynnelsen av 50-tallet. Bunkan fulgte oppfordringen. Hun dro til hovedstaden og fikk seg jobb på Rikshos- pitalet. Kveldene tilbragte hun på instituttet til Aadel Bülow-Hansen, som sammen med psykiater Trygve Braatøy hadde utarbeidet metoden som senere skulle bli kjent som Norsk psykomotorisk fysioterapi (NPMF). Gikk i lære – Du kan godt si at jeg gikk i lære hos Bülow-Hansen. Jeg observerte hvordan hun behandlet pasientene, og hun veiledet meg i arbeidet mitt. I begynnelsen het terapien Bülow-Braatøy-behandlingen. Men vi fikk kritikk for navnet, og en av røntgenlegene på Rikshospitalet foreslo psykomotorikk. Jeg har vært med på å løfte frem faget til den videreutdanningen vi har ved OsloMet i dag. Det var en spennende tid. For å utar- beide det teoretiske og praktiske grunnlaget måtte vi først og fremst stole på mine nota- ter, det fantes så å si ingenting i litteraturen, forteller Bunkan. I 1993 kunne de første studentene ta fatt på videreutdanningen i psykomotorisk fy- sioterapi ved Høyskolen i Oslo. Den tidligere førsteamanuensisen og seniorforskeren har publisert en mengde artikler og skrevet mer enn 20 lærebøker. Bunkan er utdannet både som psykomotoriker og Body Psychothera- pist. Hun er en etterspurt foredragsholder i inn- og utland, og farter rundt fra den ene fagkonferansen til den andre – alderen til tross. – Det er så kjedelig å være hjemme. Å ikke ha noe å gjøre ville tatt livet av meg, sier hun. Da den unge Berit Heir skulle velge yrke, var hun helt sikker på hva hun ikke skulle bli. – Det var uaktuelt å bli lærer, telefonsent- raldame, eller å sitte bak skranken i en bank. Jeg ville bevege meg. Fysioterapi ante jeg ikke hva var. Men et vennepar av foreldrene mine hadde to døtre som utdannet seg til sykegymnaster, så moren min bestemte at det kunne være passende også for meg, sier Bunkan. Slapp luften ut Hun var ferdig utdannet sykegymnast i 1949. Sin første praksis hadde hun på Namdal sy- kehus hvor hun behandlet poliopasienter. – Da lærte jeg anatomi. Siden dro jeg til England og erfarte en litt annerledes fysio- terapi enn den jeg hadde lært under utdan- nelsen i Norge. På 50-tallet fantes det ikke fysioterapiutdanninger verken i Nederland eller Frankrike, men de tok oss raskt igjen, sier Bunkan. Psykomotorisk fysioterapi regner pust, følelser og kropp som en helhet. At lokale plager kan ha andre årsaker enn de åpen- bare, har Bunkan erfart utallige ganger. Men ett tilfelle husker hun spesielt godt. – Da jeg jobbet på Rikshospitalet på 60-tallet, ble jeg en dag innkalt til kvinne- klinikken. Der hadde de en pasient som de mistenkte at kunne ha Bekhterev. Jeg satte i gang med undersøkelser og behandling. En dag vi holdt på med psykomotorikken, fes plutselig denne kvinnen så det dundret. Står fortsatt på barrikadene NITTI – Det er så kjedelig å være hjemme. Å ikke ha noe å gjøre ville tatt livet av meg, sier Berit Bunkan.