Fysioterapeuten 7-2020

16 FYSIOTERAPEUTEN 7/20 TETT PÅ TEKST Cecilie Bakken Høstmark cbh@fysio.no FOTO Silje Katrine Robinson HUN beskrives av andre som fysioterapeut med stor F og akademiker med stor A, og de sier hun er bredt skolert. Og viktig for utviklingen av allmenn og psykomotorisk fysioterapi. Eline Thornquist har mye på lager når hun blir bedt om å si litt om hvordan hun tenker fysioterapien ligger an i dag. Bud- skapet om at sykelighet må settes inn i en samfunnsramme, kommer raskt fram. Thornquist tenker at fysioterapeuter lett kan bli moraliserende overfor inaktive pasienter uten å trekke inn samfunnsutviklingen. – Det er ikke så mye naturlig bevegelse i hverdagen lenger, derfor ender vi i stedet med en tanke om at «alle skal ha trening». Pasientene føler nærmest at de må unnskyl- de seg hvis de ikke trener med utstyr eller i treningsstudio. Fysioterapeuter bør utvide feltet og ha flere aktiviteter å tilby – vi har mye flott natur å bruke i Norge. Og hva med hverdagsaktiviteter eller aktiviteter preget av lek? sier hun, der hun svinger på en huske utenfor huset i fjellsiden opp mot Fløien i Bergen. Thornquist forteller entusiastisk om en gruppetrening hvor hun ba pasienter i 70-årene om å gjøre ting de ikke hadde gjort siden de var barn, og hvor befriende det vir- ket inn på stemningen og på deltakerne. Må ta på pasientene På kort tid er vi over på debatten om hands- on/hands-off. – Noen fysioterapeuter tror at det å ta på pasientene er passiviserende, at det bare er øvelser og trening som er aktiviserende. Der er jeg helt uenig. Det dreier seg ikke om massasje, men hendenes betydning som en integrert del av behandlingen – for å gi støtte, berolige, tøye vev, lede og stimulere bevegelse og påvirke respirasjon. Dette er helt sentralt i mye fagutøvelse, sier hun. – Skrekken er fysioterapeuter som står med hendene i lomma, og bare instruerer pasientene. Når vi snakker om hva som kan være ak- tiviserende, mener professoren at det også kan være hvile. – Nå skal alt være trening, men evnen til å finne ro er vel så viktig. Hvile – og varia- sjon mellom arbeid og avkobling – er under- kjent i dag, sier hun. Hvile erThornquist ikke akkurat kjent for selv. Selv om hun har fått inn en «emerita» (pensjonert) etter professortittelen, skriver hun fortsatt bøker og foreleser, går gjerne turer i fjellet, er på hytta eller leser skjønnlit- teratur. I de siste utgavene av Fysioterapeu- ten har du kunnet lese hennes artikler om fysioterapiens historie og utvikling i Norge. Takler ikke korrigeringer Psykomotorikeren i Thornquist kommer også raskt på banen. Hun er bekymret for dagens unge, over hvor lite robuste de er, og den prestasjonskulturen de lever i. – Det er blitt for mye fokus på psyko- logiske termer, og en inflasjon i diagnoser. Mange er ikke syke, de er i en fase hvor de ikke har funnet seg selv. Behandlere har lett for å forholde seg til hver enkelt ungdom som om de ikke tåler noe. Slik jeg ser det, gjelder det å ikke bygge opp under en of- ferholdning. Vi bør legge vekt på å gi hver og en konkret erfaring med hva de selv kan gjøre, og slik hjelpe dem ut av uheldige va- ner i hverdag og arbeid, mener hun. Ifølge professoren er mange studenter vant til å få ros, og takler dårlig å få korri- geringer eller negative tilbakemeldinger på det de gjør. – Ros er noe fæle greier som bygger opp under tankespinnet om «er jeg god nok?». Skrekken er fysioterapeuter som bare instruerer med hendene i lomma Eline Thornquist (72) • Fysioterapeut og professor eme- rita fra Høgskulen på Vestlandet • Har skrevet flere bøker, blant annet om lungefysioterapi og kommunikasjon • Aktiv i å utvikle psykomotorisk fysioterapi og allmenn fysio- terapi • Æresmedlem i NFF fra 2016 Hun advarer mot fysioterapeuter som ikke tar på pasienten eller som glemmer at hvile er restitusjon, og ledere som nedvurderer det fagspesifikke ved fysio- terapeuter. Møt Eline Thornquist. LESEHEST Professor emerita Eline Thornquist både leser mye selv, og skriver bøker. Hun beskri- ves som fysioterapeut med stor F og akademiker med stor A.

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy