Fysioterapeuten 7-2020

18 FYSIOTERAPEUTEN 7/20 TETT PÅ Isteden burde vi anerkjenne innsats og en- gasjement, tenker hun. Hun føyer til at det er en litt annen type mennesker som søker seg inn på fysiotera- pistudiet nå enn da hun var ung. Nå er det flere som har problemer selv, mener Thor- nquist. Har aldri angret yrkesvalget Thornquist vurderte egentlig å bli arkitekt, men har aldri angret på at hun ble fysiote- rapeut. Hun startet yrkeskarrieren på et or- topedisk sykehus. Så fikk hun tips om at de drev med bevegelsesgrupper i privat praksis og trengte folk. Dermed bar det til et insti- tutt som ble bygget opp av blant andre Mette Sveram, fysioterapeuten som senere ble rek- tor ved Fysioterapihøyskolen i Oslo og leder i NFF. – Det var for øvrig det eneste instituttet hvor fysioterapeutene fikk fast lønn. Jeg ble blant annet satt til å lede en gruppe astma- tikere, men visste ikke helt hva jeg skulle legge vekt på – jeg kom til kort. Kompendiet vi hadde på skolen om lungefysioterapi var magert og til liten hjelp, så da bestemte jeg meg for å skrive en bok. Denne boka har senere vært til stor hjelp for flere tusen fysioterapeuter. Professoren har flere bøker på samvittigheten, og for- teller at de gjerne er kommet til ved at hun støtte på egne behov i klinikken eller kunn- skapshull, og bare brettet opp ermene. Stormer i psykomotoriske miljøer Eline Thornquist har stått i flere små og sto- re stormer. De sterkeste stormene har vært knyttet til arbeidet med å utvikle videreut- danninger og masterstudier i psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi. – På 1990-tallet var det snakk om å gjø- re all videreutdanning i psykisk helse til et tverrfaglig anliggende, og da sto kampen om å sikre videreføring av den norske psy- komotoriske tradisjon. Vi klarte å sikre egne studieopplegg for fysioterapeuter, sier Thor- nquist. Hun forteller at det psykomotoriske mil- jøet lenge har vært preget av sterke person- ligheter, som hadde sine disipler. – Denne personorienteringen er vi i ferd med å legge bak oss, noe som henger sammen med at studietilbudene er blitt en del av det offentlige utdanningssystemet og ikke drives som kursrekker i regi av NFF, sier professoren. Forskningsproblematikk – Du har jo jobbet mye med utvikling av fa- get. Men kan alt snakket om å jobbe evidens- basert føre til en distansering fra pasientene? – I slike studier opererer man med stan- dardiserte intervensjoner, der utvelgelsen av pasienter er basert på medisinske diagno- ser. En tar gjerne for seg én og én metode av gangen. Problemet er at pasienter med samme diagnose kan ha ganske forskjellige funksjonsproblemer, og individualisering er et kjennetegn ved god klinisk virksomhet. Dermed blir det et gap mellom praksis og forskning, sier hun. Professoren vil slå et slag for flere ob- servasjonsstudier der det legges vekt på å dokumentere den konkrete fagutøvelsen – hva ligger til grunn for valg av behandling og ulike intervensjoner? Og hva innebærer individualiseringen, hva slags reaksjoner fra pasienten er det som styrer terapeuters handlinger? skisserer hun. – I Norge har vi en lang tradisjon for å undersøke pasienter, og på dette grunnlag – og ikke på basis av medisinske diagnoser – velger vi om behandling skal igangsette eller ei, og i så tilfelle, bestemmer vi selv hva slags tiltak og virkemidler vi vil benytte. Denne tradisjonen henger sammen med at fysiote- rapeuter i Norge har hatt en mer selvstendig stilling enn i de fleste andre land, og denne tradisjonen må vi vite å forvalte. Nedvurderer det fagspesifikke – Hvordan skal fysioterapeutene holde på den gode statusen de har i helsevesenet framover? – Det er iallfall viktig å sikre solide fag- folk i utdanningene på alle nivå. Ellers har jeg i flere tiår vært på vakt overfor myndig- hetenes forsøk på å nedtone helsefaglig spe- sifisitet, og gjøre alle til allmenne helsearbei- dere. Det er å skusle bort ressurser, og vil gi befolkningen dårligere helsetjenester. For å bøte på dette, skulle hun ønske at flere fysioterapeuter gikk inn i lederstillin- ger – på alle nivåer. Eline Thornquist tenker seg om. – At så få fysioterapeuter vil bli ledere, har vel sammenheng med at de først og fremst er faglig engasjerte. Det ser jeg på som et gode, men det har sine omkostninger. n LEK Eline Thornquist mener fysioterapeuter bør utvide feltet og ha flere aktiviteter å tilby enn øvelser i treningsstudio. – Hva med turer, hverdagsaktiviteter og lek? sier hun.

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy