Fysioterapeuten 7-2020

FYSIOTERAPEUTEN 7/20 35 Arbeidsmåter og begrepsbruk   Samfunn og helsetjeneste har endret seg enormt siden fysioterapiutdanningen i Nor- ge startet opp i 1897. Det har konsekvenser for de måtene vi arbeider på, og dermed også for hva som er adekvat begrepsbruk i faget. Når det gjelder begrepene friskgym- nastikk og sykegymnastikk er det av flere grunner ikke umiddelbart enkelt å anvende dem på dagens fysioterapi. Det ene er at grensene mellom frisk og syk har forskjøvet seg, det andre at helsevesenet har utvidet sitt ansvarsområde betraktelig. Først vil jeg presisere at betegnelsen gymnastikk – systematiske øvelser – er lite dekkende for alle de metoder, tilnær- mingsmåter og virkemidler vi benytter som fagutøvere. Selvfølgelig inngår øvelser i alle fysioterapeuters repertoar, men tenk på hands-on aktivitet som massasje, tøynin- ger, guiding, sansestimulering og annet som er en integrert del av mye fysioterapifaglig praksis. Til dette kommer helsefremmende og forebyggende arbeid som består av man- ge slags tiltak på ulike nivå: tilrettelegging i kronisk sykes hjem, rådgivning i barne- hager, arbeidsorganisering i bred forstand i bedrifter – slikt står fjernt fra gymnastikk i tradisjonell forstand. Så en foreløpig konklusjon må bli at på den ene siden henger friskgymnastikk og sykegymnastikk tett sammen, og på den andre siden ser vi at begrepene kommer til kort. Samtidig skal vi huske at vi arvet selve begrepsparet «friskgymnastikk» og «syke- gymnastikk» fra Ling-tradisjonen der elev- ene ble kvalifisert både som gymnastikklæ- rere og som sykegymnaster. La oss nå gå til et av de mest sentrale områdene for politikk – et område som en- drer seg raskt og som dessuten er et av NFFs pågående satsingsområder: arbeid og helse. Vi begynner med å se på situasjonen i etter- krigsårene, deretter på 1970- og 1980-årene, og til slutt tiårene omkring tusenårsskiftet. Etterkrigstid – ny interesse for fore- bygging og gymnastikk   De første årene etter 1945 var preget av at landet skulle gjenoppbygges. Det var behov for en sterk og sunn befolkning, og tiltakene som ble iverksatt avspeilet dette behovet: Det ble satset på fysisk aktivitet og gymnas- tikk (mange vil huske «sving opp og ned og tralala og stans» i NRKs morgengymnas- tikksendinger som startet i 1949), og hel- segevinsten ved bevegelse ble fremhevet fra politisk hold. Det var i dette klimaet de første sykegymnastene ble ansatt – ofte i del- tidsstillinger – i bedrifter og i det offentlige. 4 Den store interessen for yrkesmyalgiene i etterkrigstiden og helt frem til 1950-60-tal- let skyldtes at sykefraværet for slike plager var høyt (7). Sykegymnastene arbeidet pri- mært der det var overvekt av kvinnelig kon- torpersonale med ensformig skrivearbeid. I tråd med tidens tenkning la sykegymnas- tene vekt på ergonomisk tilpasning av den enkeltes arbeidsplass, pausegymnastikk og opplæring i hensiktsmessige arbeidsstillin- ger og bevegelser. Noe behandling utførte de også. Ord som «funksjonærgymnastikk», «oppkvikkingsgymnastikk» og «avslap- ningsgymnastikk» (8,9) vitner om at øvelser – gymnastikk – sto helt sentralt. Det mili- tære preget ved tradisjonell gymnastikk ble nedtonet til fordel for en mer sosialhygie- nisk orientering der nytten av fysisk aktivitet ble understreket. Med «hele folket i form» som motto skulle en lære av «den nyttige idretten»: Bevegelser skulle effektiviseres og krefter spares (10,11). Slik kunne slitasjepro- blemer hindres og produktiviteten opprett- holdes. Helst økes. I etterkrigstidens bedriftsfysioterapi gled friskgymnastikk og sykegymnastikk nær- mest over i hverandre – nesten som i Lings tid. Men begrunnelsen var ny: Sosialhygi- enisk nytteideologi står fjernt fra Ling-tradi- sjonens naturfilosofi. Så skal vi merke oss at bedriftsfysioterapien etter hvert ble kritisert for å være individrettet og snever. Det skulle likevel gå flere ti-år før tenkning og praksis tok en ny vending. 1970- og 1980-tallet – en brytningstid   Utover på 1970-tallet gikk diskusjonen høyt om arbeidsmiljø og bedriftshelsetjeneste både i offentligheten og i faglige sammen- henger. Mange mente det var på tide å refor- mere helsetjenesten i landets bedrifter (12). Den nye arbeidsmiljøloven var en mi- lepæl da den ble vedtatt i 1977 (13). Loven utvidet synet på hva som var relevant og viktig for å sikre gode og trygge arbeidsplas- ser og hindre skader og sykdomsutvikling. §12 om tilrettelegging og psykososiale for- hold fikk særlig stor betydning for priorite- ringer og arbeidsmåter. Men den nye loven skapte også debatt (14). I fysioterapikret- ser dreide mye seg om vurderinger knyttet til balansen mellom individ- og struktur- rettet arbeid. Noen talte for en utvidet fy- sioterapeutrolle med vekt på organisering av arbeidet i vid forstand, andre mente det var å bevege seg utenfor sitt kompetanse- felt. Skulle fysioterapeuter «blande seg inn» i spørsmål som gjaldt belysning, støy, tids- studier og lønnsordninger? Skulle de leve opp til forventninger om å gi behandling og drive pausegymnastikk? Slike spørsmål ble stilt på 1970- og 1980-tallet, men etter hvert 4 Den første heltidsstilling for fysioterapeut ble opprettet i 1944 av forsikringsselskapet Storebrand og Idun. FLEST KVINNER Kursleder Freddy Kaltenborn med deltakere. Arkivfoto/Tidsskriftet Fysioterapeuten.

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy