Fysioterapeuten 7-2020

36 FYSIOTERAPEUTEN 7/20 FAG ESSAY stilnet de. Med støtte i arbeidsmiljøloven argumen- terte stadig flere for at det var helsefrem- mende og forebyggende virksomhet be- driftsfysioterapi skulle dreie seg om. Det krevde samarbeid med andre yrkesgrupper og en endring i tenkesett og arbeidsmåter. I den samme perioden markerte kvinner seg sterkt på mange områder i samfunnet – også i fysioterapi. Siden kvinner og menn ble likestilt ved opptak til fysioterapiutdan- ningen først i 1973, er mye av forklaringen på kvinnedominansen å finne der. Men det hører med å minne om at det i 1970- og 1980-årene oppsto en rekke folkelige bevegelser, blant annet en raskt voksende kvinnebevegelse. Kvinner snakket med høy- ere stemme, og de krevde mer handlings- rom. Hvordan dette kom til uttrykk i Fysio- terapeutens spalter, kommer jeg straks til. For først må det nevnes at parallelt gjor- de en helsepolitisk dreining seg gjeldende. Mens sykdommer som forårsaker tidlig død preget mye debatt på 1950- og 1960-tallet, ble stadig mer oppmerksomhet nå viet be- lastningslidelser. Dreiningen hadde sam- menheng med at plager og lidelser lokalisert til muskel- og skjelettsystemet krevde stadig mer av samfunnets ressurser. Myndighetene gikk derfor inn for å styrke forebyggende arbeid. Dette falt i god jord i fysioterapikret- ser. Flere informasjons- og holdningskam- panjer ble gjennomført der fysioterapeuter var aktive bidragsytere (15). I disse årene ble det ofte fremholdt at belastningslidelser har sammensatte årsaks- forhold. Med andre ord begynte en utvidet forståelse av belastningsbegrepet å vinne terreng. Det var ikke lenger bare fysiske om- givelser, tunge løft og uheldige arbeidsstil- linger som ble betraktet som belastende; nå ble ulike sider ved menneskers arbeid, liv og livsførsel inkludert som potensielt sykdoms- skapende – og belastende. Hva finner vi i Fysioterapeuten?   Jeg starter med to bidrag fra 1970-tallet da reorienteringen begynte. En leder, «Offensiv fysioterapi», slår an tonen for en ny hold- ning i faget. «Mange yrkesgrupper har våknet til er- kjennelsen av at et større samfunnsmessig engasjement er nødvendig. … Også vi er i ferd med å våkne – om enn sent. Dan- nelsen av N.F.F.s ergonomi-gruppe i 1970 er ett tegn på slik oppvåkning» (16:337). 5 I et temanummer om belastningslidelser to år senere skriver en mannlig pioner på feltet: «Gjennom miljøverndebatten i den senere tid er menneskets arbeidsmiljø blitt viet stor interesse. Dette har ført til en utvi- delse av helsebegrepet. … Hittil har både vår utdannelse og vårt virke stort sett vært ensidig somatisk orientert og stedbegrenset til sykeseng og behandlingsbenk» (17:171). Og senere: «Går vi direkte ut i bedriften og retter på en stol her eller skjærer av et bord der, så kan det være bra nok … men vi må være klar over at mange av belastningslidelsenes problemer henger sammen med arbeids- tempo og kravet om høy produktivitet. På dette planet kreves det innsikt i bedriftsli- vets organisatoriske modeller, og det må tas standpunkt som rykker en ut av den tradisjonelle avpolitiserte behandlingsrol- len» (17:174). Tittelen på artikkelen sier alt om budskapet: «Ut av en ensidig behandlerrolle» , og som vi ser går forfatteren rett inn i grenselandet mellom fag og politikk. Trolig ble mange provosert, men utover på 1980- og 1990-tal- let ble det nærmest tatt for gitt at å jobbe i bedriftshelsetjenesten innebar å bevege seg inn på politiske enemerker. I Fysioterapeuten ble dekningen av stoff om arbeidsmiljøproblematikk og belast- ningslidelser stadig bredere, og i løpet av 1980-tallet ble det utgitt flere temanumre der kvinnene dominerte. I et av dem ut- trykker en forfatter bekymring over yrkes- gruppens fortsatte tendens til å ta med seg en individrettet behandlingstradisjon inn i bedriftene: «Det har aldri vært meningen å flytte fy- sikalske institutter inn i bedriftene. … Vi må unngå at tiltak mot vonde rygger og nakke/hodepine reduseres til et spørsmål om ‘å ta vare på egen kropp’ til fortrengsel for en kritisk vurdering av arbeidsmiljøet» (18:15). I samme temanummer finner vi en artik- kel om kvinnearbeid i fiskeindustrien der forfatteren blant annet peker på hvordan akkordlønnet arbeid bidrar til plager i mus- kel- og skjelettsystemet ved at de ansatte sti- muleres til å utføre ensidige bevegelser i et oppjaget tempo: «Belastninger i et arbeid er et resultat av de samlete miljøfaktorene. Lønnssystemer og arbeidsorganisering er også en del av miljøet. Derfor angår dette meg som fysio- terapeut» (19:12). Slike utsagn aktualiserer klassiske konflikter mellom helse og profitt, og dermed omstrid- te grenseoppganger mellom fag og politikk. Mens etterkrigstidens sykegymnaster enga- sjerte seg lite i denne slags problematikk, be- rører vi her et hett tema i 1970- og 1980-åre- ne da «pausegymnastikk» ble merkelappen for en allment snever orientering (20). Et typisk utsagn for tiden: «I stedet for å fremme forslag om gymna- stikk og trening som kompensasjon for en- sidig belastende arbeid, må vi arbeide for at jobbene blir tilrettelagt slik at kroppen blir belastet variert…» (21:4). Og forfatteren tilføyer: «Vi har en arbeids- miljølov – en helselov av de store – som krever at de ansatte skal ha selvbestemmelse og fag- lig ansvar», hvorpå hun viser til lovens krav som skal sikre at arbeidstakere ikke «utsettes for uheldige fysiske eller psykiske belastnin- ger» (21:4). Det er ikke tilfeldig at mange refererte til arbeidsmiljøloven på denne tiden når de trengte støtte for faglige vurderinger. For loven var klar: Helsepersonell skulle ha en fri og uavhengig stilling, og de skulle gi råd og veiledning i arbeidsmiljøspørsmål til både bedriftsledelsen og de ansatte. I siste del av 1980-tallet finner vi også tekster som viser til ny teknologi og struk- turendringer i næringslivet: «Hele arbeidslivet er ved en skillevei som vi ikke har sett maken til siden den indu- strielle revolusjon, og som ingen aner kon- sekvensene av. Ny teknologi skyller over oss med et ufattelig tempo. … Det som gjelder i dag er gammeldags i morgen. … Men vi mennesker er de samme, litt gammel- dagse liksom, ikke så kjappe som vi burde være…» (22:910). Forfatteren advarer: «Hvis ikke grunnleg- gende psykologiske behov tas alvorlig i denne prosessen, er det fare for at noen og hver blir sand i bedriftsmaskineriet» (22:910). Sammenfattende kan 1970- og 1980-tallet 5 I 1953 ble den første gruppen av bedriftsfysioterapeu- ter etablert, men den ble senere oppløst. Ergonomigrup- pen fra 1970 skiftet etter hvert navn og orientering. For utdyping se Haugen 1999 (14).