Fysioterapeuten 7-2020

38 FYSIOTERAPEUTEN 7/20 FAG ESSAY opp, og psykiske lidelser sto for den stør- ste relative økningen av både sykefravær og uføretrygd (23). Denne tendensen forsterket seg etter tusenårsskiftet. Fremdeles skrives de fleste sykmeldinger ut for plager i mus- kel- og skjelettsystemet og lettere psykiske lidelser. Men etterhvert har sykefravær på grunnlag av diagnostiske kategorier innen muskel- og skjelettsystemet gått ned, mens sykefravær basert på diagnostiske kategorier innen psykiske lidelser har økt. Den samme utviklingen gjør seg gjeldende for uføre- trygd, og her er tendensen enda tydeligere (27,28). At helseproblemene som topper statistik- ken for sykefravær og uføretrygd varierer over tid, er ikke overraskende, og øknin- gen som er registrert de senere tiår når det gjelder psykiske plager og lidelser har sam- menheng med flere forhold. Det ene er de allerede nevnte strukturendringene som kan medføre mistilpassethet og tilkortkom- menhetsfølelse. Men psykisk (u)helse har også fått økende oppmerksomhet mer all- ment. Det gjenspeiler seg i en rekke av myn- dighetenes styringsdokumenter de senere tiår (29,30). Media og faglitteratur har støt- tet opp under denne prioriteringen, og myn- dighetene har fått god drahjelp fra presse og sosiale medier. Det kan riktig nok alltid stilles spørsmål ved sykdomsstatistikk; en kan aldri med sik- kerhet fastslå hva som er reell økning i mor- biditet i en befolkning. Hva skyldes endrin- ger i kunnskap og oppfatninger om helse og sykdom? Hva må tilskrives endrete rappor- teringsrutiner, endret regelverk og reviderte klassifikasjonssystemer for sykdomsregis- trering? I tillegg kommer mulige normative forskyvninger: Er de legitime grunnene for sykmelding, deltidsarbeid og tidligpensjo- nering de samme som før? Uansett hvordan slike spørsmål be- svares: Med årene økte erkjennelsen av at mange helseproblemer sjelden har enkle el- ler enkeltstående årsaksforhold, at grensene mellom somatiske og psykiske problemer ofte er flytende og at de dermed er vanske- lige å trekke. Som en konsekvens ble det viktig å legge til rette for helsefremmende arbeidsplasser, uavhengig av om arbeidsta- kernes plager ble betraktet som somatisk el- ler psykisk betingete. Fysioterapeuter presenterer seg gjerne som eksperter på muskel- og skjelettlidel- ser. Ifølge klassisk biomedisinsk tenkning har slike lidelser ingenting med psykososi- ale forhold å gjøre, men mye har endret seg. Jeg tar neppe munnen for full ved å si at de færreste i dag mener at når plager er lokali- sert til muskler og ledd, så er det ensbety- dende med at plagene er somatisk betinget. I en tid hvor psykisk helse har fått en større plass i alt folkehelsearbeid, aktualiseres spørsmål om hva vi ser som fysioterapeuters ansvarsområde og hva vi overlater til andre yrkesgrupper. Arbeidsmiljøloven revideres – ram- mene endres  Arbeidsmiljøloven kunne nesten feire 30-årsjubileum før den ble revidert i 2005 (31). Mye dreier seg om redaksjonelle end- ringer, og hovedtrekkene er beholdt. Men arbeidsgiveres ansvar for å sikre et godt arbeidsmiljø er forsterket, og av spesiell re- levans i vår sammenheng er den fortsatte vekten som legges på det psykososiale ar- beidsmiljøet, skjønt her er noen nye mo- menter føyd til. Selve det å være i arbeid, den mellom-menneskelige kontakten på ar- beidsplassen, betones sterkere. Arbeidsda- gen skal kort sagt gi mestringserfaringer og oppleves meningsfylt . Parallelt med denne vektleggingen ble en rekke nye ordninger introdusert og prøvd ut, men med blandet og omdiskutert re- sultat: «gradert arbeid», «jobbnærvær», «raskere tilbake til jobb». «Restarbeids- evne» fremholdes som både plikt og rettig- het, og etterspørselen etter yrkesrettet attfø- ring og rehabilitering steg. Mottoet syntes å være: «ikke enten syk eller frisk». Dermed økte behovet for personell med kompetanse i både sykegymnastikk og friskgymnastikk, og fysioterapeuters kvalifikasjonsprofil kun- ne komme godt med. Så det gjaldt å lansere forslag, innspill og argumenter, for nå var det flere yrkesgrupper som mente seg kom- petente i arbeidslivssammenheng. I den reviderte Arbeidsmiljøloven fin- ner vi også en paragraf med et nytt innhold, det gjelder fysisk aktivitet. Myndighetene hadde lenge uttrykt bekymring over øken- de inaktivitet og stillesitting i befolknin- gen (32,33), og nå kom turen til landets be- drifter. I §3-4 fastslås følgende: «Arbeidsgiver skal, i tilknytning til det systematiske helse-, miljø- og sikkerhetsar- beidet, vurdere tiltak for å fremme fysisk aktivitet blant arbeidstakere.» I dag har da også mange arbeidsplasser ulike aktivitetstilbud: bevegelsesgrupper, tre- ningsrom, pausegym og bedriftsidrettslag. Disse aktivitetene ledes av personer – mange av dem selvstendige konsulenter – med ulik fagbakgrunn. Men alt ligger til rette for at fysioterapeuter med sin tradisjon i både sy- kegymnastikk og friskgymnastikk har spe- sielle forutsetninger for å komme med gode forslag til hva som kan gjøres på den enkelte bedrift, tilpasset de ansattes forutsetninger – enten de er helt friske, eller har plager, re- dusert arbeidsevne og funksjonsproblemer. Hva så med kritikken fra 1970- og 1980-tallet? Er det ikke lenger relevant å stille spørsmål om pausegymnastikk og treningstilbud kan tilsløre helseskadelige ar- beidsforhold? Lar det seg gjøre å fastholde at det viktigste er å sikre at arbeidsplassen tilrettelegges så godt som råd er, og samtidig satse på tiltak for å stimulere mer bevegelse og fysisk aktivitet blant de ansatte? Med den massive innsatsen som mange fysioterapeuter nedla på 1970-tallet og et par tiår fremover for å endre tenkesett og arbeidsmåter i egen yrkesgruppe skulle en tro at svaret på det siste spørsmålet er ja. Det vil si, det skulle være mulig å supplere – ikke erstatte – innsats for å bedre arbeidsmiljøet med forskjellige tiltak for å fremme varia- sjon, bevegelse og fysisk aktivitet. Argumentet for dette er åpenbart: Sam- funnet har endret seg i en retning «som mot- virker en fysisk aktiv livsstil» (34:45), blant annet gjennom mye bilbruk og teknologiske hjelpemidler; stadig flere sitter foran skjer- mer store deler av dagen. Visst har innova- sjoner i arbeidslivet mange positive sider, jf. avlastning av tunge løft og erstatning av en- sidige arbeidsoperasjoner, men inaktiviteten i kjølvannet av dagens utvikling represente- rer en betydelig sykdomsrisiko. Som fysioterapeuter ser vi to opplagte trusler i service- og kunnskapssamfun- net: lite bevegelse og lite variert bevegelse. Samtidig er treningssentrene fulle. Så dette er dagens situasjon: Vi trener mer og beve- ger oss mindre. Det betyr at vi ikke utnytter kroppens potensialer – dens bevegelsesmuligheter. Da bør variert aktivitet prioriteres høyere enn noen gang. Hva kan fysioterapeuter gjøre med det? «Gymnastikkpolitiet» som beskrives som avleggs for vel 30 år siden vil vi neppe ha til- bake: «Det forenklede bilde av bedriftsterapeu- ten som den spreke, kjernesunne ‘tante sunn og frisk’ som med løftet pekefinger al-