Fysioterapeuten 7-2020

FYSIOTERAPEUTEN 7/20 39 dri tar heisen, og som løper mens hun ro- per: ‘Bøy knær, sitt riktig og jogg deg frisk’, stemmer ikke lenger» (22:906), Men hva er det som anbefales i dag? I et av myndighetenes nyeste styringsdokumenter kommer nettopp en tilsvarende pekefinger- holdning til uttrykk. Av mange forslag frem- mes såkalte merkeordninger der en setter opp plakater på bestemte steder med slike budskap (ved heisen): «Å ta trappen forbrenner omtrent fem ganger så mange kalorier som å ta hei- sen» (34:116). Hva kan være fruktbare alternativer? Skal vi blåse liv i pausegymnastikken igjen? Og hører det ikke til vårt ansvarsområde å ut- vikle bevegelsesgrupper tilpasset forskjel- lige arbeidstakeres forutsetninger? Eller skal vi, som noen argumenterer for, heller stimulere arbeidstakere til å være aktive på fritiden? Anbefale pulsklokker og kaloritel- ling? Spørsmålene er mange. Synspunktene likeså. Og igjen aktualiseres balansen mel- lom struktur- og individrettet arbeid. Uan- sett – nå trengs både friskgymnastikkens og sykegymnastikkens tilnærmingsmåter. Da og nå  Som denne gjennomgangen viser, har norsk bedriftsfysioterapi gjennomgått radikale forandringer i takt med samfunnsutviklin- gen og stadig reviderte rammer for helse- arbeid og arbeidsforhold. I etterkrigstiden – den første fasen av norsk bedriftsfysiotera- pi – utgjorde friskgymnastikk og sykegym- nastikk en slags enhet. Vår virksomhet var rettet direkte mot den enkelte for å fremme hensiktsmessig kroppsbruk og uanstrengte bevegelser. I neste fase – på 1970-og 1980-tallet – tok fagutøvelsen en helt ny vending. Nå handlet det primært om arbeidsorganisering i vid forstand – om vurdering og tilrettelegging av det totale arbeidsmiljøet. De nye priorite- ringene var sterkt påvirket av Arbeidsmiljø- loven fra 1977 og resulterte i en omfattende reorientering av bedriftshelsetjenesten. Fysioterapeutene befant seg nå på upløyd mark, og begrepene «friskgymnastikk» og «sykegymnastikk» passet dårlig på fagutø- velsen. Siden 1990-tallet har fagprofilen som preget 1970- og 1980-tallet blitt både vide- reført og videreutviklet. Sandmanrappor- ten (2000) var avgjørende i så måte, for den la klare føringer for bedriftshelsetjenesten i landet. Målet var et raust arbeidsliv, åpent for alle, og med dette fulgte krav om tilrette- legging for personer med ulike forutsetnin- ger og ressurser. Da Arbeidsmiljøloven ble revidert i 2005 (31) ble det lagt sterkere vekt på et psy- kososialt arbeidsmiljø som sikrer trivsel og sosial kontakt på arbeidsplassen. Dessuten ble en ny paragraf om fysisk aktivitet tatt inn, og med den ble spenningen mellom en individ- og en strukturrettet orientering fra tidligere år aktualisert på nytt. Med ett var begrepene «friskgymnastikk» og «syke- gymnastikk» igjen høyst relevante. Om vi trekker tråden helt tilbake til Lingtradisjonen på 1800-tallet, ser vi konti- nuitet, brudd og overskridelse. Kontinuitet fordi variasjon og bevegelse fortsatt er nøk- kelbegreper i fysioterapi, og helsegevinsten ved bevegelse er noe alle fysioterapeuter vet mye om og engasjerer seg i. Brudd fordi tankegrunnlag og begrunnelser er nye, og overskridelse fordi bedriftshelsetjenesten – bedriftsfysioterapi – er et arbeidsområde som har vokst frem som et svar på funda- mentale endringer i (post-)moderne sam- funn og næringsliv. Hva kan vi lære av dette – av at et arbeids- område over tid endrer karakter og teoretisk forankring? At faglig virksomhet alltid pre- ges av større sammenhenger, og at vi påvir- kes av kulturelle strømninger og rammer uten at vi alltid er oss det bevisst. Slik kan vi ledes til praksisformer vi ved nærmere re- fleksjon ikke ønsker å forsterke. Fag og sam- funn er aldri adskilt. Det er opp til oss å se sammenhengene. Her har jeg konsentrert meg om ett saks- område. Hvordan den historiske dynamik- ken i forholdet mellom friskgymnastikk og sykegymnastikk utspiller seg på andre felt kan være tema for nye essay. Referanser  1. Abbott A. The system of professions. Chicago: The University of Chicago press, 1988.   2. Haugen K.H. En utdanning i bevegelse: 100 år med fysioterapiutdanning i Norge. Oslo: Universitetsforlaget, 1997.   3. Birkelund G.E. og Petersen T. Det norske likestillingspa- radokset. Kjønn og arbeid i velferdssamfunnet. I: Frønes I. og Kjølsrød L. red. Det norske samfunn. 6.utg. Oslo: Gyldendal Akademisk 2010, s. 144-63.  4. Thornquist E. Glimt fra norsk fysioterapihistorie - den gang da, hva nå? Fagessay. Fysioterapeuten 2019; 88 (8): 38-41.  5. Romøren T.I. Kommunehelsetjenestens fem første år. Vedlegg til St.meld. nr. 36 (1989-90) Røynsler med lova om helsetenesta i kommunane.   6. Dale R. Et kjønnsblikk på helsesektoren. I: Alsvåg H., Gjengedal E. og Råheim M. red. Kunnskap, kropp og kultur. Oslo: Gyldendal 1997, s. 216-42.  7. Thornquist E. Glimt fra norsk fysioterapihistorie - den gang da, hva nå? Fagessay. Fysioterapeuten 2020; 89 (2): 28-31.  8. Aftenposten 31.8.1946.   9. Dagbladet 16.4.1947.  10. Olstad F, Tønnesson S. Norsk idretts historie. Folkehel- se, trim og stjerner 1939-1986. Oslo: Aschehoug, 1986.  11. Slagstad R. (Sporten): en idéhistorisk studie. 2010. Oslo: Pax forlag, 2010.  12. NOU 1976:48 Bedriftshelsetjenesten.    13. LOV- 1977- 02-04. Lov om arbeidervern og arbeids- miljø (arbeidsmiljøloven).   14. Haugen K.H. Mellom profitt og helse: fysioterapeu- tenes rolle i norsk arbeidsmiljø. Oslo: NFFs faggruppe for ergonomi. Oslo: 1999.   15. Fysioterapeuten 1984/7-8.  16. Haugen ABB. Offensiv fysioterapi. Leder. Fysiotera- peuten 1971;38(9):337-8.  17. Bolstad A. Ut av en ensidig behandlerrolle. Fysiotera- peuten 1973;40 (6):171-4.  18. Smith Sivertsen E. Bedriftsfysioterapi. Hva med behandling? Fysioterapeuten 1982;49(1):14-5.   19. Sandaa A. Akkord, ensformig arbeid og ergonomi. Fysioterapeuten 1982; 49 (1):7-13.  20. Thornquist E. Fysioterapeutene. I: Slagstad R., og Messel J. red. Profesjonshistorie. Oslo: Pax forlag, 2014, s. 138-76.   21.Vanderaas K. F. Det lønner seg å ta vare på helsen. Fysioterapeuten 1987;52 (1): 2-5.  22. Smith Sivertsen E.  Menneske – bedriftens ressurs. Fy- sioterapeuten 1986; 51(12):906-11.   23. NOU 2000: 27 Sykefravær og uførepensjonering. Et inkluderende arbeidsliv. (Sandmanutvalget)   24. Torp S. The importance of the psychosocial work en- vironment in preventing musculoskeletal symptoms. Dok- toravhandling. Avdeling for arbeidsmedisin. Universitetet i Bergen, 2002.   25. Moe S. Bevegelse, arbeid, kunnskap. Om kroppsbeve- gelse ved anvendelse av ulike former for teknologi. Dok- toravhandling. Institutt for klinisk medisin. Universitetet i Tromsø, 2003.  26. Magnussen L.H Returning disability pensio- ners with back pain to work. Doktoravhandling. Institutt for global helse og samfunnsmedisin, Universitetet i Bergen, 2007.   27. Brage S, Nosssen J.P., Kann I.C, Thune O. Sykefravær med diagnose innen psykiske lidelser. Arbeid og velferd 2012; 3.24-37.  28. Hagelund A. Sykefraværets politikk – trygdeordningen som ikke lot seg rikke. Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2015.   29. Meld. St. 26 (2014-2015) Fremtidens primærhelsetje- neste – nærhet og helhet.   30. Meld. St. 19 (2014-2015) Folkehelsemeldingen — Mestring og muligheter.  31. LOV-2005-06-17-62. Lov om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven).  32. St.meld. nr. 16 (2002–2003) Resept for et sunnere Norge. Folkehelsepolitikken.  33. Handlingsplan for fysisk aktivitet 2005– 2009. Sammen for fysisk aktivitet. Oslo. Helse- og omsorgsdepartementet, 2004.   34. Ti tiltak for å redusere sykdomsbyrden og bedre folke- helsen. Rapport IS-2810. Oslo: Helsedirektoratet, 2018.