VITENSKAPEL IG ARTIKKEL 28 FYSIOTERAPEUTEN 7/22 i forhold til sykepenger og arbeidsavklaringspenger og den type ting er noe vi sikkert kunne visst mer om.» Diskusjon Formålet med studien var å få økt innsikt i hvordan fysioterapeuter utdannet de siste 10 årene inkluderer arbeidsperspektivet i behandling av pasienter sykmeldt for muskel- og skjelettplager. Funnene i studien viser at fysioterapeutene vektlegger en helhetlig kartlegging der både pasientens hjemme- og arbeidssituasjon inngår. Sentralt i behandlingen er relasjonsbygging, bedring av funksjon og råd om gradvis opptrapping i arbeid. Det tverrfaglige samarbeidet er imidlertid begrenset, og fysioterapeutene opplever uklarhet rundt egen rolle i sykefraværsarbeidet og savner kunnskap om trygdefaglige emner og regelverk. Studien viser at fysioterapeutene vektlegger en helhetlig vurdering i tråd med den biopsykososiale modellen. De etterspør blant annet forhold rundt pasientens arbeidssituasjon og sykmeldingsstatus. Dette er i samsvar med direktoratenes mål om at arbeid skal være et obligatorisk tema for personer i yrkesaktiv alder i all kontakt med helsevesenet (14). Hovedfokuset i fysioterapeutenes vurdering synes å være på den fysiske belastningen og på tiltak som bedrer den fysiske kapasiteten, men de tar også hensyn til pasientenes personlighet når de vurderer arbeidsdeltakelse. Gjennom samtaler prøver de å få et inntrykk av om pasienten bør «pushes» eller «bremses» tilbake til arbeid. For pasienter som vegrer seg for å vende tilbake til arbeid til tross for god funksjon, velger fysioterapeutene en forsiktig og motiverende tilnærming. For tidlig press for å få pasientene tilbake i arbeid kan føre til at pasienten avslutter behandlingen. En slik forsiktig tilnærming står i motsetning til de helsepolitiske føringene som vektlegger rask retur til arbeid (5, 6). Rongved (2018) hevder at dersom fysioterapeuters råd og hjelp ikke er i tråd med lover og forskrifter kan det føre til urealistiske forventninger og konflikter (18). Imidlertid erfarer fysioterapeutene i vår studie at de oppnår best resultat ved å bygge en god relasjon til pasientene og over tid påvirke dem til å ta gode og informerte valg. Betydningen av relasjonsbygging støttes av Eftedal et al. (19) som viste at alliansebygging og god kommunikasjon mellom klinkere og pasienter var viktig for tilbakeføringsprosessen til arbeid hos pasienter som var langtidssykmeldt. Selv om fysioterapeutene opplever det utfordrende å følge opp pasienter med langvarig sykefravær har de begrenset samarbeid med andre aktører på feltet. De samarbeider primært med fastlegene, og da hovedsakelig gjennom helsenett. Ellers går mye av kommunikasjonen via pasienten. Noen av informantene understreket at samarbeid med arbeidsplassen vil være hensiktsmessig, men de tar likevel sjelden kontakt med arbeidsgiveren. Det samsvarer med funn fra en nylig publisert studie av Aanesen et al. (20) der fysioterapeutene skulle legge til rette for samarbeid og koordinering med aktuelle aktører om retur til arbeid. De kjente seg imidlertid ikke komfortable med å kontakte pasientenes arbeidsgivere, deltok ikke på arbeidsplassmøter, og hadde sjelden kontakt med arbeidsgiver, fastlege eller NAV. Flere studier har imidlertid vist at samarbeid med arbeidsgiver er betydningsfullt i prosesser for å få sykmeldte tilbake i arbeid (19, 21). Samhandling mellom aktører innen arbeid og helse trekkes også fram av departementene som satsingsområde for å fremme arbeidsdeltakelse (5, 14). Behov for koordinering av tverrfaglig samarbeid ble nevnt av en av fysioterapeutene i studien. Departementene ser også behov for dette, og vektlegger videreutvikling av samhandlingsmodeller (14). Gode samhandlingsmodeller kan avklare roller og oppgaver til ulike aktører og medføre at fysioterapeuten blir en viktig bidragsyter og samarbeidspartner i sykefraværsarbeidet. Fysioterapeutene i vår studie mener at de har relevant kompetanse for å vurdere og fremme arbeidsdeltakelse. Likevel uttrykker de usikkerhet rundt egen rolle og ansvar på dette området, og manglende kompetanse innen regelverk og trygdefaglige emner. Behovet for styrking av kompetansen innen fagfeltet arbeid og helse, spesielt innen helsefagutdanningene trekkes frem av departementene (5, 13). Ny forskrift om nasjonal retningslinje for fysioterapiutdanningen tar høyde for dette, og vektlegger blant annet arbeidsinkludering og sosial deltakelse i samfunnet (22). En kompetanseheving for fysioterapeutene innen lov- og regelverk og trygdefaglige emner kan gi økt trygghet i rollen, ikke minst i samhandling med NAV og arbeidsgiver. Metodediskusjon Fysioterapeuters erfaringer med å arbeide arbeidsrettet i behandling er lite belyst. En kvalitativ tilnærming er derfor velegnet for å utforske og gi kunnskap og innsikt om temaet (24). I følge Malterud (23) vil validitet, refleksivitet og relevans påvirke funnene i kvalitative studier. Da det var vanskelig å rekruttere deltagere til studien, kan det ha bidratt til et selektert utvalg av fysioterapeuter med særlig interesse for temaet. Utvalget bestod imidlertid av begge kjønn, og med utdannelse og bosted forskjellige steder i landet. De arbeidet både med og uten driftsavtale og delte varierte erfaringer. Intervjuene ble utført på Zoom. Vi antar at ansikt til ansikt-intervjuer ville gitt et rikere datamateriale. På den andre siden var lyd- og videokvaliteten god, og de fleste intervjuene frembragte rike beskrivelser og konkrete eksempler på praksisnære erfaringer. Studiens refleksivitet ble ivaretatt gjennom diskusjoner i alle deler av forskningsprosessen. At forskerne også var erfarne klinikere med interesse for en arbeidsrettet tilnærming, kan ha påvirket funnene. Men det kan også ha vært en styrke både i utarbeidelsen av intervjuguiden og i selve intervjusituasjonen. At forskernes kliniske bakgrunn var forskjellige, bidro også til å fremme refleksjon og å se funnene fra ulike perspektiver. Funnene i studien er avgrenset til deltakerne i denne studien, men kan likevel være relevante for andre fysioterapeuter som arbeider med denne pasientgruppen. Konklusjon Fysioterapeutene i vår studie vektlegger en helhetlig vurdering og inkluderer arbeidsperspektivet når de behandler pasienter som er sykmeldt for muskel- og skjelettplager. Imidlertid utøves et begrenset tverrfaglig samarbeid, og mye av kommunikasjonen går via pasienten. Fysioterapeutene mener likevel de er en viktig faggruppe i sykefraværsarbeidet, men at de har behov for avklaring av egen rolle og ansvar i dette arbeidet. I tillegg etterspørres kompetanseheving innen regelverk og trygdefaglige emner. Videre
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy