VITENSKAPEL IG ARTIKKEL 36 FYSIOTERAPEUTEN 7/22 I spagaten - en diskursanalytisk tilnærming til hvordan psykomotorisk fysio- terapi posisjonerer seg som fagdisiplin og behandlingstilnærming Silje Kristine Rake, psykomotorisk fysioterapeut, MS.c. Aurskog fysikalske institutt. siljerake@gmail.com. Birgitte Ahlsen, førsteamanuensis, PhD. OsloMet - storbyuniversitetet og Universitetet i Oslo. Denne vitenskapelige artikkelen er fagfellevurdert etter Fysioterapeutens retningslinjer, og ble akseptert 22. august 2022. Ingen interessekonflikter oppgitt. Artikkelen ble først publisert på www.fysioterapeuten.no. Innledning I denne artikkelen vil vi utforske hvordan psykomotorisk fysioterapi presenterer seg selv som fag og behandlingstilnærming. Vi vil undersøke dette gjennom å granske de språklige og billedlige formuleringer som blir brukt for å beskrive hva psykomotorisk fysioterapi er. Bakgrunn Fysioterapi og den biomedisinske modellen Fysioterapi som profesjon har sine røtter i en biomedisinsk tradisjon, noe som har betydning for hvordan fysioterapeuter forstår kropp, sykdom og behandling (1, 2, 3). En biomedisinsk tilnærming legger til grunn en forståelse av at sykdom kan redegjøres for gjennom å påvise avvik fra en norm av målbare kroppslige forhold. Modellen bygger videre på en kropp-sjel-dualisme, som innebærer en forståelse av at kroppen kan behandles uavhengig av sosiale forhold (4, 5, 6). I tråd med denne modellen har fysioterapi tradisjonelt omhandlet behandling av kroppslige plager, og fysioterapeutens rolle har i stor grad vært knyttet til rehabilitering og opptrening i forbindelse med skade og sykdom (2). Selv om det over tid har vært økende interesse for alternative sykdomsmodeller, slik som eksempelvis den biopsykososiale modellen, kan det allikevel argumenteres for at den biomedisinske modellen fortsatt er rådende og har definisjonsmakt på kropp, sykdom og behandling i vårt samfunn (3, 7). Sammendrag Hensikt: Undersøke hvordan psykomotorisk fysioterapi presenterer seg som behandlingstilnærming og posisjonerer seg i behandlingsfeltet. Design, materiale og metode: Informasjonsvideoen om psykomotorisk fysioterapi, produsert av NFFs faggruppe for psykomotorisk fysioterapi ble analysert ved bruk av diskurs som teori og metode. Studien støtter seg særlig på Laclau og Mouffe’s diskursteori. Funn: Funnene løfter frem hvordan psykomotorisk fysioterapi beveger seg i en stadig veksling mellom ulike diskurser. På den ene siden fremmes en forståelse av kroppen som uttrykksfelt og stedet for levd erfaring, samtidig som kroppen også presenteres som et objekt med maskinelle egenskaper. Det vises til en forståelse av sykdom som sammensatt og kompleks, og samtidig en forståelse av konkrete årsakssammenhenger. Funnene viser også hvordan psykomotorisk fysioterapi posisjonerer seg innenfor en biomedisinsk diskurs ved å fremme behandling som et målrettet tiltak med et konkret sluttresultat. Konklusjon: Studien argumenterer for at psykomotorisk fysioterapi søker å utfordre en biomedisinsk forståelse om kropp, sykdom og behandling, samtidig som faget også er dypt forankret i en biomedisinsk tradisjon. En tydeliggjøring av hvordan biomedisinsk tenkning og forståelse nedfeller seg i språket kan bidra til økt bevissthet innenfor fagfeltet og være en hjelp til å videreutvikle faget og dets posisjon i behandlingsfeltet. Nøkkelord: Psykomotorisk fysioterapi, biomedisinsk forståelsesmodell og diskurs.
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy