Previous Page  33 / 56 Next Page
Information
Show Menu
Previous Page 33 / 56 Next Page
Page Background

FYSIOTERAPEUTEN 8/16

33

Når diagnosene er mange og løst funderte med mye

overlapping av symptomer og syndromer, er risikoen

stor for overdiagnostikk og overbehandling.

validitet har vært et sentralt ankepunkt mot

DSM (9-11).

Dessuten: Når diagnosene er mange

og løst funderte med mye overlapping av

symptomer og syndromer, er risikoen stor

for overdiagnostikk og overbehandling. Ri-

sikoen forsterkes når det samtidig har vært

en tendens til å ta utgangspunkt i gjeldende

klassifikasjonssystem for å se om den enkel-

te pasients plager lar seg

plassere

i en av de

eksisterende diagnosekategoriene.

Diagnoser virker styrende inn på blik-

ket, og gjør det lettere å lukke øynene for

at symptomer og biomarkører – det være

seg anspenthet, søvnforstyrrelser eller se-

rotoninsvikt – kan skyldes forskjelligartete

forhold, og at de slett ikke alltid skal «medi-

kaliseres» – gis sykdomsnavn som PTSD,

angst eller depresjon og behandles deretter.

4

Det er lang tradisjon i helsevesenet for

å være opptatt av korrekt kategorisering og

klassifisering, en tradisjon med røtter i bota-

nikken og en essensialistisk sykdomsforstå-

else (12-13). Kritikk av denne tradisjon har

hatt mange og sterke talspersoner. De har

understreket at hovedpoenget med diagnos-

tikk – utredningsarbeid – er å utvikle forstå-

else for den enkelte pasients spesielle pro-

blemer for på dette grunnlag å komme frem

til adekvat (be)handling. Navnsetting i seg

selv har altså begrenset verdi; den har sågar

ofte uheldige utilsiktete virkninger, noe det

er gode grunner til å rette sterkere søkelys

mot i dag. Budskapet har tilsvarende vært at

navnsetting må underordnes vektleggingen

av den enkeltes erfaringer og livssammen-

heng. Denne tenkningen har imidlertid tapt

terreng ved hver revisjon av DSM.

Også i fysioterapi har bruk av manuali-

serte verktøy i klinisk arbeid tiltatt betrakte-

lig, og interessen for klassifikasjon er øken-

de. Det er verdt å reflektere grundig over

hvordan dette legger føringer på både vår

egen og pasienters oppmerksomhet.

Utviklingstrekk

Psykiatriens historie er en fortelling om et

fagfelt som har søkt anerkjennelse ved å et-

terligne somatisk medisin. Det kaster lys

over at fagfeltet i alle år har forsøkt å identi-

fisere patologi og årsaksforhold på naturvi-

tenskapelig vis, med blandet hell.

Med de senere års markerte dreining

mot biologi har det blitt satset sterkere på

å påvise patologi i form av biologiske mar-

kører, ikke minst av kjemisk art. Dette har

legemiddelindustrien stor interesse av. Å

definere sykdom som kjemiske forstyrrelser

inviterer til medikamentelle «løsninger».

Et illustrerende eksempel er depresjon

som fra 1980-tallet i økende grad ble iden-

tifisert ved serotoninsvikt. Denne omfor-

mingen av depresjon fra å være en psykisk

4

Forkortelsen står for «post traumatic stress

disorder».