33 / 56
FYSIOTERAPEUTEN 8/16
33
Når diagnosene er mange og løst funderte med mye
overlapping av symptomer og syndromer, er risikoen
stor for overdiagnostikk og overbehandling.
validitet har vært et sentralt ankepunkt mot
DSM (9-11).
Dessuten: Når diagnosene er mange
og løst funderte med mye overlapping av
symptomer og syndromer, er risikoen stor
for overdiagnostikk og overbehandling. Ri-
sikoen forsterkes når det samtidig har vært
en tendens til å ta utgangspunkt i gjeldende
klassifikasjonssystem for å se om den enkel-
te pasients plager lar seg
plassere
i en av de
eksisterende diagnosekategoriene.
Diagnoser virker styrende inn på blik-
ket, og gjør det lettere å lukke øynene for
at symptomer og biomarkører – det være
seg anspenthet, søvnforstyrrelser eller se-
rotoninsvikt – kan skyldes forskjelligartete
forhold, og at de slett ikke alltid skal «medi-
kaliseres» – gis sykdomsnavn som PTSD,
angst eller depresjon og behandles deretter.
4
Det er lang tradisjon i helsevesenet for
å være opptatt av korrekt kategorisering og
klassifisering, en tradisjon med røtter i bota-
nikken og en essensialistisk sykdomsforstå-
else (12-13). Kritikk av denne tradisjon har
hatt mange og sterke talspersoner. De har
understreket at hovedpoenget med diagnos-
tikk – utredningsarbeid – er å utvikle forstå-
else for den enkelte pasients spesielle pro-
blemer for på dette grunnlag å komme frem
til adekvat (be)handling. Navnsetting i seg
selv har altså begrenset verdi; den har sågar
ofte uheldige utilsiktete virkninger, noe det
er gode grunner til å rette sterkere søkelys
mot i dag. Budskapet har tilsvarende vært at
navnsetting må underordnes vektleggingen
av den enkeltes erfaringer og livssammen-
heng. Denne tenkningen har imidlertid tapt
terreng ved hver revisjon av DSM.
Også i fysioterapi har bruk av manuali-
serte verktøy i klinisk arbeid tiltatt betrakte-
lig, og interessen for klassifikasjon er øken-
de. Det er verdt å reflektere grundig over
hvordan dette legger føringer på både vår
egen og pasienters oppmerksomhet.
Utviklingstrekk
Psykiatriens historie er en fortelling om et
fagfelt som har søkt anerkjennelse ved å et-
terligne somatisk medisin. Det kaster lys
over at fagfeltet i alle år har forsøkt å identi-
fisere patologi og årsaksforhold på naturvi-
tenskapelig vis, med blandet hell.
Med de senere års markerte dreining
mot biologi har det blitt satset sterkere på
å påvise patologi i form av biologiske mar-
kører, ikke minst av kjemisk art. Dette har
legemiddelindustrien stor interesse av. Å
definere sykdom som kjemiske forstyrrelser
inviterer til medikamentelle «løsninger».
Et illustrerende eksempel er depresjon
som fra 1980-tallet i økende grad ble iden-
tifisert ved serotoninsvikt. Denne omfor-
mingen av depresjon fra å være en psykisk
4
Forkortelsen står for «post traumatic stress
disorder».