Fysioterapeuten nr. 8

FYSIOTERAPEUTEN 8/16

FAG

KRONIKK

eller psykososial kategori til å bli en kjemisk

basert kategori, passet som hånd i hanske

til de nye antidepressiva som ble utviklet på

samme tid (14-16). Legemiddelindustrien er

da også kritisert for å markedsføre

sykdoms-

forståelse

like mye som medikamenter.

I industriens massive markedsføring av

antidepressiva ble depresjon fremstilt som

en somatisk lidelse: «Depresjon skyldes en

kjemisk ubalanse. Og du trenger kanskje

medikamentell behandling for å korrigere

den, akkurat som diabetikere trenger insu-

lin»», og «På linje med diabetes eller artritt,

er depresjon en fysisk lidelse» (14-16). An-

nonser og helseinformasjon omfattet også

ofte kortversjoner av spørreskjema som folk

kunne anvende for å diagnostisere seg selv,

og de ble oppfordret til å oppsøke lege på

dette grunnlag. Store pasientorganisasjoner

omfavnet den måten psykiske lidelser nå ble

presentert på, og mange leger bidro i denne

markedsføringen.

Resultatet? Biomarkører fikk stor opp-

merksomhet, mens sykdomsskapende for-

hold ble skjøvet i bakgrunnen. Det er på

bakgrunn av denne utviklingen sosiologen

Rose har introdusert begrepet «nevrokje-

miske selv» (17). Med dette begrepet vil han

få frem at vi i økende grad forstår oss selv via

medisinske og naturvitenskapelige kategori-

er. Kritikere pekte også på at man forvekslet

årsaksforståelse og korrelasjoner. Som en av

dem skriver:

«Det er ingen grunn til å anta at bio-

logiske, anatomiske eller funksjonelle

forskjeller lokalisert i hjernen til pasi-

enter med psykiske lidelser er årsak til

sykdommen» (14:1,125-163).

Endringer i helsepersonells forklaringsmo-

deller har alltid betydning for befolkningens

selv-forståelse, og det gjelder ikke minst i

dag med uttalt kropps- og helseopptatthet

kombinert med lett tilgjengelig informasjon

overalt. Forskyvninger i psykiatrifeltets fag-

lige orientering over en periode på noen tiår

er ironisk kommentert slik: «[Amerikansk]

psykiatri har endret seg fra å skylde på mo-

ren til å skylde på hjernen» (14:1).

Mange har etter hvert uttrykt bekymring

for denne vendingen fra relasjonelle og so-

siale forhold til hjernens funksjon og kjemi

– fra kultur til natur – blant annet uttrykt

slik med referanse til depresjon:

«… selv om problemer kan uttrykkes i

et biologisk språk, utelukkes ikke alle

andre forklaringer. Selv om jeg kan for-

klare din depresjon ved å bruke uttrykk

som ‹serotoninopptakshemming›, betyr

ikke det at du ikke har problemer med

din mor» (18:63).

Dette er en påminning om faren ved den

enten-eller-tenkningen som har vært – og er

– rådende i helsevesenet, og som har skapt

så mange problemer i årenes løp.

I det følgende vil jeg peke på noen spe-

sielle utfordringer i dagens helsepolitiske

klima.

Vanskelige grenseoppganger

«Det er ingen enighet, verken blant fagfolk

eller folk flest om hva som skal betraktes

som normalt» skriver psykiater Kringlen,

og fortsetter: «Det er også store kulturelle

forskjeller. Men i de fleste samfunn er det

gjennomgående enighet når det gjelder de

grovere avvik» (11:40). Dette er synspunkter

som er utbredt blant fagfolk, men det er sjel-

den de uttrykkes så direkte.

De fleste vil være enig i at det er flytende

grenser mellom syk og frisk, og at det er

glidende overganger mellom plager og al-

vorlige tilstander. Videre er det åpenbart

for stadig flere at det er vanskelig å trekke

klare skillelinjer mellom somatiske og psy-

kiske problemer, ikke minst fordi dagens

sykdomsbilde domineres av sammensatte

helseproblemer.

I en tid da terskelen for å søke profesjo-

nell hjelp er lavere enn tidligere, er det tan-

kevekkende at skillet mellom det som kalles

«lettere»/«milde» og mer «alvorlige» former

for psykiske problemer ofte relateres til at

profesjonell hjelp søkes. Et typisk utsagn:

«Det er en gradvis overgang fra uønskete,

men normale følelser – til følelser som er

så vanskelige at pasienten søker profesjonell

hjelp» (19:30). Når standarden for vurde-

ring settes slik, biter man seg selv i halen. I

sin ytterste konsekvens vil denne tenknin-

gen innebære at hvis alle søker profesjonell

hjelp, så «har» alle alvorlige problemer!

Hvis – når – dagens henvisningsordning

i primærhelsetjenesten oppheves og direkte

tilgang innføres, vil mange fysioterapeuter

stå overfor nye utfordringer knyttet til at

stadig flere søker profesjonell hjelp. Siden

fysioterapeuter ofte presenterer seg som ek-

sperter på muskel- og skjelettlidelser, er det

rimelig å anta at dette virker inn på hva folk

forbinder oss med og forventer av oss – og

derfor også om vi anses som en relevant pro-

fesjon å oppsøke. Det er tilsvarende rimelig

å anta at de i fremtiden vil legge vekt på å

presentere sine kroppslige plager og proble-

mer, mens de nedtoner følelsesmessige og

relasjonelle problemer, bekymringer og fast-

låste tankemønstre.

Det er følgelig en utfordring å signa-

lisere tydelig og tidlig at vår interesse og

kompetanse ikke begrenser seg til smerter

og plager i muskler og ledd, og å reflektere

sammen med dem vi møter over at kroppsli-

ge funksjonsproblemer kan ha sammenheng

med andre typer belastning enn tunge løft

og trening på hardt underlag, så vel som at

alle problemer ikke nødvendigvis må møtes

med omfattende utredning og behandling.

Selv ser jeg potensialer nettopp ved vår

funksjonsorientering og «gammeldagse»

tilnærming med bruk av samtaler, bevegel-

ser og kroppslige virkemidler for å fremme

hjelp til selvhjelp.

Livsproblemer og sykdom

Når det gjelder forholdet mellom livsproble-

mer og sykdom pekes det stadig på at hel-

sevesenets mandat er å behandle syke, ikke

de som har livsproblemer. Men dette skillet

er lite fruktbart. Snarere er det et feilskjær

å omtale livsproblemer som en

motsetning

til sykdom. Da sier man implisitt at sykdom

ikke har noe med livet å gjøre (1, 20). Det er

derfor avgjørende å ha som utgangspunkt at

livsproblemer kan være sykdomsskapende,

men at ikke alle livsproblemer resulterer i

sykdom. Gitt dagens medikaliseringsklima

er det viktig å motarbeide tendenser til å

behandle mer eller mindre bagatellmessige

plager og følelsesmessige svingninger – både

av hensyn til den enkelte og til samfunnet

som helhet, samtidig som det gjelder å holde

fast ved at vedvarende stress og psykiske be-

lastninger har helsemessige omkostninger.

La oss se hva psykiater Engel skriver i den

artikkelen der han introdusert den «biopsy-

ko-sosiale» modellen:

«Det er klart at skillet mellom ‹syk-

dom› og ‹livsproblemer› ikke er særlig

skarpt, verken for pasienten eller le-

gen» (21:132-3).

I samme artikkel reflekterer han over sine

tidligere synspunkter om denne problema-

tikken. Han viser blant annet til tittelen på

en artikkel han skrev tidligere: «Is grief a

disease?» (1961) som han nå beklager. Ved