FYSIOTERAPEUTEN 8/16
41
skalere seg selv med hensyn til troen på å
gjennomføre.
– Vi forsøker å finne ut hva som skal til
for å styrke tilliten til egen mestring. Hvis
deltakeren skårer seg selv til en sekser, spør
jeg hvorfor hun ikke valgte en firer. Dette
kan fremkalle gode mestringsargumenter,
og ende med at deltakeren snakker seg selv
opp. Det ligger ingen forventning om at alle
forandringene skal skje med det samme, sier
hun.
Rulle med motstand
Det er helt naturlig at behandleren møter
motstand i løpet av en MI-samtale. Menin-
gen er å utfordre deltakerens grenser og ten-
kemåte, og alle forsøk på å forandre status
quo kan virke truende. Motstand er en del
av dynamikken i samtalen, og kan møtes
på flere måter. Det vanligste er å «rulle med
motstanden», hvor behandleren bekrefter
og aksepterer det som blir sagt. Behandleren
stiller åpne spørsmål for å få vite mer, og lar
brukeren kjenne kontroll i situasjonen.
– En deltaker fortalte at hun ikke kunne
spise grønnsaker fordi det var for dyrt i inn-
kjøp. Senere kom det frem at hun kjøpte
lunsj i butikken hver dag. Mot slutten av
samtalen, ga jeg dette tilbake til henne i
en oppsummering: «Du synes grønnsaker
er for dyrt, samtidig som du kjøper lunsj
i butikken hver dag. Fortell meg mer om
hvordan du tenker rundt dette». Da ruller
jeg med motstanden, og får henne til å re-
flektere. Resultatet ble at hun ville begynne å
smøre matpakke. Det kan være begynnelsen
på at hun får i seg mer grønnsaker på sikt,
sier Maagaard.
Maagaard beskriver MI som en veldig gi-
vende måte å jobbe på. Med deltakeren i fø-
rersetet blir man godt kjent etter hvert, noe
som også kan være utfordrende.
– Det kan være fristende å riste i pasien-
tene, og fortelle dem at de må ta tak i livet
sitt. Men det hjelper ikke. Fysioterapeuter
må i større grad ta hensyn til hodet som
sitter øverst på den kroppen som prøver å
komme i bedre form. Vi må også være åpne
for at god helse består av mange ting, og at
det ofte ikke er store forandringer som skal
til for å bedre situasjonen, sier Maagaard.
Ble langtidssykemeldt
– Jeg gikk på en skikkelig smell, sier Sissel
Ottesen.
Hun er 65 år og jobber som bioingeniør
på Elverum sykehus. Høsten 2014 ble hun
100 prosent sykmeldt etter en intens periode
på jobb med mye overtid, samtidig som det
ble tøft privat da et av barna opplevde et
samlivsbrudd.
– Det ble rett og slett for mye på toppen
av alt det andre, sier hun.
Ottesen har slitt mye med helsa. For tre år
siden fikk hun konstatert kols, hun er ope-
rert for tarmslyng tre ganger, og har hatt en
ryggoperasjon, for å nevne noe.
– Jeg trente mye i mine yngre dager, helt
til jeg var i underkant av 50 år. Deretter har
treningen bestått av å gå tur med hunden,
sier hun, og kikker bort på dvergschnauze-
ren Roy. Han sørger for at hun kommer seg
ut tre ganger om dagen, uansett vær.
For omring ett år siden, kom Ottesen
tilbake på jobb i 50 prosent stilling. En dag
måtte hun ta tak i en stol for å komme seg
opp etter å ha sittet på huk. En kollega fore-
slo frisklivssentralen.
– Jeg forsto at jeg måtte trene styrke.
Kondisjonen var også så som så på grunn av
kolsen. Jeg tok kontakt med frisklivssentra-
len, og før jeg visste ordet av det, var jeg med
på treningsgrupper på tirsdager og torsda-
ger, og en kolsgruppe på onsdager, sier hun.
GIKK PÅ EN SMELL
– Det kan være vanskelig å finne motivasjon til trening når livet butter imot, sier
Sissel Ottesen. Hun er ikke glad i å trene alene. På frisklivssentralen i Elerum får hun organisert trening
på sine egne premisser.
Det kan være fristende å riste i pasien-
tene, og fortelle dem at de må ta tak i
livet sitt. Men det hjelper ikke.