Previous Page  42 / 56 Next Page
Information
Show Menu
Previous Page 42 / 56 Next Page
Page Background

42

FYSIOTERAPEUTEN 8/16

REPORTASJE

Fritt for prestasjonspress

Tidligere hadde Ottesen gjort et forsøk på å

trene regelmessig ved et treningssenter. Det

gikk ikke så bra. Hun følte seg utenfor, og

mistet fort interessen.

– Jeg er ikke flink til å trene på egen-

hånd. Jeg må ha noe å gå til, noe organisert.

På frisklivssentralen får jeg hjelp til å trene,

samtidig som jeg bestemmer tempoet selv.

Det stilles ingen krav til meg. I andre sam-

menhenger er det flaut å alltid være siste-

mann opp bakken. På frisklivssentralen er

det helt greit, sier hun.

Gjennom samtalene hun hadde med fy-

sioterapeut Wenche Røset, følte hun seg sett.

– Vi snakket om ting som har hendt i li-

vet, og hva det var som kanskje gjorde at det

kræsja litt for to år siden. Målet var å komme

i bedre fysisk form, og det viser testene at jeg

har klart, sier Ottesen.

Det er lenge siden hun var ferdig med de

tolv ukene som frisklivssentralene i utgangs-

punktet tilbyr deltakerne. Nå ligger hun lavt,

og blir med videre så lenge hun kan.

– Jeg vet jo av tidligere erfaring at hvis

man trener, så føler man seg bedre. Likevel

kan det være vanskelig å finne motivasjon

til å trene når livet ellers butter litt imot. På

friklivssentralen er det helt fritt for presta-

sjonspress. Det var riktig for meg i min si-

tuasjon, sier Ottesen.

MI i klinisk praksis

Fysioterapeut Anne Grete Sandbakken job-

ber i et 60 prosent driftstilskudd på Røros. I

tillegg er hun ansatt i kommunen som fol-

kehelsekoordinator (20 prosent), og innen

forbyggende fysioterapi for barn og unge

(20 prosent).

Sandbakken har brukt Motiverende In-

tervju (MI) i behandlingen av sine pasienter

siden 2011. Med tanke på en rolle i frisklivs-

sentralen, ble hun introdusert for metoden

gjennom et kurs i regi av Kompetansesenter

rus (KoRus).

– Stillingen i frisklivssentralen falt på

en annen fysioterapeut enn meg. Men jeg

hadde tilegnet meg metoden, og begynte å

ta anamnese på en helt annen måte enn før,

forteller Sandbakken.

I sitt arbeid med rehabilitering av kreft-

pasienter og funksjonshemmede barn og

unge, ser hun på MI som et av sine viktigste

verktøy.

– Ved hjelp av prinsippene i MI, er det

mye enklere å få i gang endringstanker hos

pasienten. Jeg kan mene akkurat så mye jeg

vil ut ifra mitt faglige ståsted, men har jeg

ikke pasienten med på laget, kommer vi in-

gen vei. I MI er endringssnakk viktig. Det

er pasienten som eier problemet, og det er

pasienten som må finne motivasjonen til

endring, sier Sandbakken.

Gjennom kurset fikk hun en bevisst hold-

ning til hvordan hun kommuniserte med

pasienten. Tidligere tok hun anamnese ut

ifra de faktaopplysningene hun hadde fra

rekvisisjonen, ofte sentrert rundt diagnosen.

Nå stiller hun åpne spørsmål, lytter mer enn

før, og sier ikke lenger: Du må!

– Det er selvfølgelig viktig å vite hvilken

diagnose pasienten har, men det er som of-

test helt andre ting som står i veien for en

vellykket opptrening. En bevisst holdning til

hvordan du stiller spørsmål, utgjør en stor

forskjell. Hvis du nærmer deg pasienten ved

hjelp av MI, får du en klarere tanke rundt

oppdraget, og hvordan du som fysioterapeut

kan bistå pasienten i å nå målet. Hvilke fak-

torer i pasientens liv står i veien for en vel-

lykket endring? Jeg har nytte av MI, uansett

hvilket ståsted pasienten har, sier Sandbak-

ken.

Ansvarliggjøring av pasienten

Når en kreftpasient er utsatt for de mest in-

tensive periodene med cellegift og stråling,

er det viktig å dele opp rehabiliteringen i

små tiltak som pasienten kan mestre. Det

kan være helt enkle ting som å spise litt mer

eller gå en kort tur.

– For den som skal gjennomføre en end-

ring i tilværelsen, er det lett å avskrive seg

selv ethvert ansvar og legge skylden på ytre

omstendigheter når man kommer til kort.

Ansvarliggjøring og selvbestemmelse be-

visstgjør pasienten, sier hun.

Når kreftbehandlingen er over og pasi-

enten skal tilbake til arbeidslivet, er fysio-

terapeuten viktig. Ikke bare når det gjelder

opptrening og fysisk behandling, men også

med tanke på å bearbeide følelsene rundt

det å være kreftpasient.

– Det er tungt å endre seg når man er

nedstemt. Spørsmålet å stille er: Hva er vik-

tig for deg nå? Ved å lytte til det pasienten

forteller, blir det enklere for fysioterapeuten

å stille åpne spørsmål som kan få tankene

over i et mer konstruktivt spor. For å få tak

i pasientens indre motivasjon, må vi snakke

om det som ligger pasientene på hjertet, sier

Sandbakken.

Sandbakken benytter også MI i behand-

lingen av funksjonshemmede barn.

– Selv i arbeidet med barn som ikke kan

uttrykke seg verbalt, bruker jeg MI som et

hjelpemiddel til å bevisstgjøre meg selv i de-

res situasjon. Ved å ta hensyn til det psyko-

sosiale mennesket, oppnår jeg bedre kom-

munikasjon. Som fysioterapeut kommer

man ikke lenger enn dit pasienten selv vil,

sier Sandbakken.

– Krever praksisendring

– Jeg mener at fysioterapeuter i klinisk prak-

sis i større grad bør benytte seg av MI for å få

mer kunnskap om pasienten, sier førsteama-

nuensis ved Institutt for fysioterapi, HiOA,

Hilde Sylliaas.

Hun tror at pasienten ofte har en forvent-

ning om at passiv behandling vil gjøre dem

friske, og overlater behandlingen til fysiote-

rapeuten uten å selv være deltakende.

– Fysioterapeuter er handlende, og bru-

ker kanskje ikke så mye tid på å sette seg ned

å snakke med pasienten. MI er en systema-

tisk metode. Den kan gjøre det enklere å ta

opp vanskelige spørsmål som står i veien for

endring, og gjør pasienten mer deltakende i

egen målsetting, sier hun.

Fysioterapiutdanningen jobber i retning

av å se hele mennesket. Det legges vekt på

viktigheten av å få kunnskap om pasienten

gjennom samtaler. Fysioterapistudentene

har MI på pensumlisten, og noen av dem

møter metoden ute i praksis.

– Det krever en praksisendring for å ta i

bruk et verktøy som MI. Men jeg tror da-

gens studenter ser at man ofte kommer til

kort med tradisjonelle metoder når målet er

å endre atferd, sier Sylliaas.

Stumpet røyken

Tilbake i Stangehallen, sitter Hilde Magnus-

sen Huse og har håp for fremtiden. Mål-

settingen er å leve et godt liv så lenge som

mulig. Kjenne at kroppen fungerer, og være

positivt innstilt til omverdenen. Og røyken,

den har hun stumpet for godt.

I regi av frisklivssentralen, ble hun mot-

villig med på et røykestoppkurs. Etter noen

uker, var hun nede i kun én sigarett om da-

gen. En av de andre deltakerne på kurset sa:

Kan du ikke bare lure deg selv til å tro at du

allerede har tatt den røyken?

– Å veit du, det gjorde je – å sea har je itte

røkt, utbryter Hilde på klingende Stange-

dialekt og ler så kroppen rister.

n