42
FYSIOTERAPEUTEN 8/16
REPORTASJE
Fritt for prestasjonspress
Tidligere hadde Ottesen gjort et forsøk på å
trene regelmessig ved et treningssenter. Det
gikk ikke så bra. Hun følte seg utenfor, og
mistet fort interessen.
– Jeg er ikke flink til å trene på egen-
hånd. Jeg må ha noe å gå til, noe organisert.
På frisklivssentralen får jeg hjelp til å trene,
samtidig som jeg bestemmer tempoet selv.
Det stilles ingen krav til meg. I andre sam-
menhenger er det flaut å alltid være siste-
mann opp bakken. På frisklivssentralen er
det helt greit, sier hun.
Gjennom samtalene hun hadde med fy-
sioterapeut Wenche Røset, følte hun seg sett.
– Vi snakket om ting som har hendt i li-
vet, og hva det var som kanskje gjorde at det
kræsja litt for to år siden. Målet var å komme
i bedre fysisk form, og det viser testene at jeg
har klart, sier Ottesen.
Det er lenge siden hun var ferdig med de
tolv ukene som frisklivssentralene i utgangs-
punktet tilbyr deltakerne. Nå ligger hun lavt,
og blir med videre så lenge hun kan.
– Jeg vet jo av tidligere erfaring at hvis
man trener, så føler man seg bedre. Likevel
kan det være vanskelig å finne motivasjon
til å trene når livet ellers butter litt imot. På
friklivssentralen er det helt fritt for presta-
sjonspress. Det var riktig for meg i min si-
tuasjon, sier Ottesen.
MI i klinisk praksis
Fysioterapeut Anne Grete Sandbakken job-
ber i et 60 prosent driftstilskudd på Røros. I
tillegg er hun ansatt i kommunen som fol-
kehelsekoordinator (20 prosent), og innen
forbyggende fysioterapi for barn og unge
(20 prosent).
Sandbakken har brukt Motiverende In-
tervju (MI) i behandlingen av sine pasienter
siden 2011. Med tanke på en rolle i frisklivs-
sentralen, ble hun introdusert for metoden
gjennom et kurs i regi av Kompetansesenter
rus (KoRus).
– Stillingen i frisklivssentralen falt på
en annen fysioterapeut enn meg. Men jeg
hadde tilegnet meg metoden, og begynte å
ta anamnese på en helt annen måte enn før,
forteller Sandbakken.
I sitt arbeid med rehabilitering av kreft-
pasienter og funksjonshemmede barn og
unge, ser hun på MI som et av sine viktigste
verktøy.
– Ved hjelp av prinsippene i MI, er det
mye enklere å få i gang endringstanker hos
pasienten. Jeg kan mene akkurat så mye jeg
vil ut ifra mitt faglige ståsted, men har jeg
ikke pasienten med på laget, kommer vi in-
gen vei. I MI er endringssnakk viktig. Det
er pasienten som eier problemet, og det er
pasienten som må finne motivasjonen til
endring, sier Sandbakken.
Gjennom kurset fikk hun en bevisst hold-
ning til hvordan hun kommuniserte med
pasienten. Tidligere tok hun anamnese ut
ifra de faktaopplysningene hun hadde fra
rekvisisjonen, ofte sentrert rundt diagnosen.
Nå stiller hun åpne spørsmål, lytter mer enn
før, og sier ikke lenger: Du må!
– Det er selvfølgelig viktig å vite hvilken
diagnose pasienten har, men det er som of-
test helt andre ting som står i veien for en
vellykket opptrening. En bevisst holdning til
hvordan du stiller spørsmål, utgjør en stor
forskjell. Hvis du nærmer deg pasienten ved
hjelp av MI, får du en klarere tanke rundt
oppdraget, og hvordan du som fysioterapeut
kan bistå pasienten i å nå målet. Hvilke fak-
torer i pasientens liv står i veien for en vel-
lykket endring? Jeg har nytte av MI, uansett
hvilket ståsted pasienten har, sier Sandbak-
ken.
Ansvarliggjøring av pasienten
Når en kreftpasient er utsatt for de mest in-
tensive periodene med cellegift og stråling,
er det viktig å dele opp rehabiliteringen i
små tiltak som pasienten kan mestre. Det
kan være helt enkle ting som å spise litt mer
eller gå en kort tur.
– For den som skal gjennomføre en end-
ring i tilværelsen, er det lett å avskrive seg
selv ethvert ansvar og legge skylden på ytre
omstendigheter når man kommer til kort.
Ansvarliggjøring og selvbestemmelse be-
visstgjør pasienten, sier hun.
Når kreftbehandlingen er over og pasi-
enten skal tilbake til arbeidslivet, er fysio-
terapeuten viktig. Ikke bare når det gjelder
opptrening og fysisk behandling, men også
med tanke på å bearbeide følelsene rundt
det å være kreftpasient.
– Det er tungt å endre seg når man er
nedstemt. Spørsmålet å stille er: Hva er vik-
tig for deg nå? Ved å lytte til det pasienten
forteller, blir det enklere for fysioterapeuten
å stille åpne spørsmål som kan få tankene
over i et mer konstruktivt spor. For å få tak
i pasientens indre motivasjon, må vi snakke
om det som ligger pasientene på hjertet, sier
Sandbakken.
Sandbakken benytter også MI i behand-
lingen av funksjonshemmede barn.
– Selv i arbeidet med barn som ikke kan
uttrykke seg verbalt, bruker jeg MI som et
hjelpemiddel til å bevisstgjøre meg selv i de-
res situasjon. Ved å ta hensyn til det psyko-
sosiale mennesket, oppnår jeg bedre kom-
munikasjon. Som fysioterapeut kommer
man ikke lenger enn dit pasienten selv vil,
sier Sandbakken.
– Krever praksisendring
– Jeg mener at fysioterapeuter i klinisk prak-
sis i større grad bør benytte seg av MI for å få
mer kunnskap om pasienten, sier førsteama-
nuensis ved Institutt for fysioterapi, HiOA,
Hilde Sylliaas.
Hun tror at pasienten ofte har en forvent-
ning om at passiv behandling vil gjøre dem
friske, og overlater behandlingen til fysiote-
rapeuten uten å selv være deltakende.
– Fysioterapeuter er handlende, og bru-
ker kanskje ikke så mye tid på å sette seg ned
å snakke med pasienten. MI er en systema-
tisk metode. Den kan gjøre det enklere å ta
opp vanskelige spørsmål som står i veien for
endring, og gjør pasienten mer deltakende i
egen målsetting, sier hun.
Fysioterapiutdanningen jobber i retning
av å se hele mennesket. Det legges vekt på
viktigheten av å få kunnskap om pasienten
gjennom samtaler. Fysioterapistudentene
har MI på pensumlisten, og noen av dem
møter metoden ute i praksis.
– Det krever en praksisendring for å ta i
bruk et verktøy som MI. Men jeg tror da-
gens studenter ser at man ofte kommer til
kort med tradisjonelle metoder når målet er
å endre atferd, sier Sylliaas.
Stumpet røyken
Tilbake i Stangehallen, sitter Hilde Magnus-
sen Huse og har håp for fremtiden. Mål-
settingen er å leve et godt liv så lenge som
mulig. Kjenne at kroppen fungerer, og være
positivt innstilt til omverdenen. Og røyken,
den har hun stumpet for godt.
I regi av frisklivssentralen, ble hun mot-
villig med på et røykestoppkurs. Etter noen
uker, var hun nede i kun én sigarett om da-
gen. En av de andre deltakerne på kurset sa:
Kan du ikke bare lure deg selv til å tro at du
allerede har tatt den røyken?
– Å veit du, det gjorde je – å sea har je itte
røkt, utbryter Hilde på klingende Stange-
dialekt og ler så kroppen rister.
n