Fysioterapeuten 8-2017

44 FYSIOTERAPEUTEN 8/17 stor grad overlatt til den enkelte å vurdere om man er faglig skik- ket til å utøve forsvarlig praksis. Som fysioterapeut kan jeg altså dypdykke ned i alt annet enn fa- get fysioterapi gjennom et langt yrkesliv, men formelt sett kan jeg fint bruke tittelen og autorisasjo- nen i en liten bigeskjeft ved siden av pensjonen når den tid kommer. Om jeg da egentlig er beredt til det, er nok en helt annen sak. Autorisasjon – en verdifull skatt Jeg er overbevist om at de fleste fysioterapeuter, og helseperso- nell for øvrig, stiller store krav til seg selv og etterstreber god faglig praksis, men slik autorisa- sjonsordningen fungerer er det lite overordnede krav som stilles for å bruke autorisasjonstittelen. Dersom du er utdannet som regnskapsfører kan du også bli autorisert, men for å beholde autorisasjonen er det formelle krav til kontinuerlig etterutdan- ning. Dette er regulert i Forskrift om autorisasjon av regnskapsfø- rere § 4-1 Krav til etterutdanning: « Autorisert regnskapsfører skal til enhver tid kunne dokumentere minst 77 timer etterutdanning i løpet av de tre foregående kalenderår. » De jobber jo «bare» med tall, vi jobber med folks liv og helse! Burde det ikke vært motsatt, altså strengere eller i det minste like strengt for helse- personell å kunne bruke tittel og autorisasjon? Kunnskapsbasert praksis Kunnskapsbasert praksis består av å ta faglige vurderinger basert på forskningsbasert kunnskap, erfaringsbasert kunnskap og pasientens kunnskap (ønsker og behov). Gjør man en liten spør- reundersøkelse blant helseper- sonell tror jeg de fleste svarer at de jobber kunnskapsbasert. Men hvordan vet man det? Er du sikker på at ikke nyere forskning er kommet på banen og strider mot din daglige praksis? Spesielt utfordrende må det være for de mange som jobber alene og ikke er en del av et bredt faglig arbeidsmiljø i hverdagen. Vi har nok stålkontroll på egen kunn- skapsnavle, men det er kanskje lurt å titte opp i ny og ne! Mange gjør også det. Man drar avgårde på kurs og konferan- ser, og jeg er imponert over mengden av kompetansegivende tilbud som finnes rundt omkring. Kurs og konferanser er også en ypperlig arena for å knytte kontakter og etablere gode faglige nettverk. Tidsskrif- ter som Fysioterapeuten er flinke til å formidle fag og forskning og det finnes et utall nettsider hvor man kan finne god faginforma- sjon. Sosiale media er også blitt en naturlig inspirator. Men er det nok å delta og følge med her? Et viktig spørsmål å stille seg er om det man lærte på kurset eller leste i en artikkel har ført til en endring i praksis. Forskningen i seg selv gjør vel ingen nytte om den ikke blir anvendt i praksis? Hverdagens vante gange Grace Hopper var en av dataver- denens pionerer på 50-, 60- og 70-tallet. Hun sa en gang at det farligste vi kan si er; «Slik har vi alltid gjort det!» Det er noe trygt og komfortabelt med å fortsette med det vi alltid har gjort, det funker vel greit det? Studier har vist at det kan ta opp til 17 år før forskning blir implementert i prak- sis. Det finnes også studier som sier noe om at en del av de tilta- kene vi gjør, fungerer ikke, noen kan til og med medføre en risiko for pasienten. Slike forsknings- resultater er nok satt på spissen, men det er liten tvil om at det kan ta lang tid før forskning anvendes i klinisk praksis. Det må være et tegn på at det å delta på kurs i seg selv ikke er nok. Vi må fokusere på prosessene med å anvende lærdommen i daglig klinisk praksis. «Kunn- skapstranslasjon» er en av flere betegnel- ser på prosessen med å omstille forsknings- basert kunnskap til daglig praksis. Hvor gode er vi på det? Har vi struktur og gode rutiner for å være aktive kunnskapstran- slatører? Jeg tror ikke det, jeg tror mange av oss blir litt «lost in translation». Forskningens kurs Jeg leste også med interesse Wenche Schrøder Bjorbækmo sin fagkronikk i Fysioterapeuten 9/2014, der hun påpeker hvor viktig det er at også forsknin- gen ser på klinisk praksis som drivkraft og kilde for forskning, ikke bare noe som skal disipline- res av forskningen. Det i seg selv er trolig en avgjørende faktor for at vi får god forskning som er anvendbar i daglig klinisk praksis. Det er viktig at ikke forskningen setter kursen bort fra det prak- tiske faget. «En gang speider – alltid spei- der!» er kanskje en retorikk spei- derne bør ha for seg selv? Jeg har fortsatt litt oksygen på ryggen og klarer meg fint som fysioterapeut på bunn i min stilling. For en klini- ker er det nok en god ide å stige til overflaten og fylle på tankene av og til, men det er ikke nok i seg selv. Det er kunnskapsbasert klinisk praksis som er målet. Det å følge med på fag og forskning er en viktig del av dette, men hele essensen er jo da altså å omstille det til, nettopp: praksis. Ole Martin Stamland fysioterapeut «på bunn» debatt