Fysioterapeuten 8-2019

FYSIOTERAPEUTEN 8/19 29 i relasjonen og utforskende tilnærming (II) samt helhetlig forståelse og tverrfaglig sam- arbeid (III) (tabell 3). I. Behandlingsmodaliteter Behandlingsmodaliteter representerte kon- krete verktøy og metoder i behandlingstil- nærmingen. Kroppsbevissthet Informantene trakk fram øvelser for kropps- bevissthet som viktige og sentrale verktøy i tilnærmingen til denne pasientgruppen. De sa at de prøvde å hjelpe pasientene til å bli mer bevisst sin egen kropp, og at øvelser for kroppsbevissthet handlet mye om å forstå seg selv og å sette kroppslige reaksjoner i sammenheng med hva de har opplevd tid- ligere i livet. Fordi pasientene har med seg traumatiske minner, kan nervesystemet, via stressresponssystemet, ofte bli «overak- tivert», og det kan oppstå kroppslige reak- sjoner. Eksempler var hjertebank, svetting, prikking eller nummenhet. Pasienter kunne ofte føle skam knyttet til disse reaksjonene. De ønsket å hjelpe pasientene med å for- stå disse symptomene slik at man kunne lære seg å regulere reaksjonene og redusere skammen; Det er sånn vi kan jobbe med traumer. Det å bli kjent med aktivisering, regulering og stabilisering (…) [T]raumer handler ofte om det autonome nervesystemet, og der kan psykomotorikere bidra. (Informant 5) Ulike eksempler på øvelser for kroppsbe- vissthet var å «slippe seg ned» mot under- laget, avspenning gjennom «strekk» eller «slipp» av armer eller bein, stabiliseringsø- velser eller regulering av pusten. Kroppslige øvelser med bruk av «knotteball», balanseø- velser på pute eller kroppsbevissthetsøvelser i sittende ble nevnt som eksempler. Målet med øvelsene handlet om å forstå og aner- kjenne de kroppslige reaksjonene; I utgangspunktet så er det jo alt med stabi- liserende arbeid som gjør at man er i mer i kontakt med seg sjøl, uten å bli overveldet av minner, traumer eller flashbacks eller bare kobler ut. (Informant 1) Kunnskapsformidling Informantene la vekt på å formidle kunn- skap om forklaringsteorier som en viktig del av behandlingstilnærmingen. Dette var angivelig viktig for at pasienten skulle for- stå seg selv bedre. De brukte mye tid på kunnskapsformidling, og ofte var dette en integrert del gjennom hele behandlingsfor- løpet. Ved å forklare og normalisere de reak- sjonene pasienten hadde, sa de at det kunne bli enklere for pasienten å håndtere og aner- kjenne disse som normale responser på de traumeopplevelsene de hadde hatt; De synes det er fint å se helheten da, og lære seg å skjønne at de reaksjonene de har egentlig er normale reaksjoner på de hendelsene de har med seg (…) de forstår seg selv bedre når de ser at, ’tenk at det er en modell som kan fortelle hvordan jeg har det’. (Informant 4) Innholdet informantene formidlet var mye likt, men fra noe ulike perspektiv. Det var blant annet sentralt å gi pasient kunnskap om hvordan belastninger i barndom kunne gi sykdom i voksen alder. Dette forklarte behandlerne ut fra teorier om hvordan nerve-, hormon- og immunsystemet blir på- virket, i henhold til teorien om «allostatisk overlast». De snakket også om menneskets stressresponssystem i henhold til «polyva- gal-teorien» og om nevrale nettverk med ut- gangspunkt i Per Brodals teorier. I tillegg var normalisering og ufarliggjøring av plagene avgjørende. En informant sa det slik; Jeg bruker ganske mye tid på å formidle om traume, hvordan reagerer vi på traume med frys, flukt og kamp og jeg kan forklare hvordan stress og hormonsystemet vårt fungerer. (Informant 5) II. Relasjonelle faktorer De relasjonelle faktorene omhandlet trygg- het og tillit eller relasjonelle faktorer mellom terapeut og pasient. Trygghet/ tillit i relasjonen Informantene uttalte at tillit i relasjonen mellom terapeut og pasient var avgjørende for gode resultater. De utdypet at dette er en helt sentral faktor hos mennesker med trau- mebakgrunn. Informantene kunne ut fra sin faglige bakgrunn og sine funn ved kropps- undersøkelsen, bekrefte pasientens symp- tomer og kroppslige uttrykk, og se dette i relasjon til pasientens plager. Den enkelte psykomotoriske konsultasjon er relativ lang (60 min), noe som bidrar til at den terapeu- tiske relasjonen får anledning til å utvikles. Med den psykomotoriske tilnærmingen hjelper vi pasienten å bli tryggere og ikke så redd for symptomer. Vi hjelper folk med å få en større grad av trygghet i seg sjøl når ting oppstår. (Informant 5) Å møte forståelse og anerkjenne pasientenes plager tok flere opp som viktige faktorer for endring. Fordi flere pasienter hadde erfart å ikke bli forstått i helsetjenesten, brukte de mye tid på å sette plagene i et større per- spektiv, vise forståelse og bekrefte dem. Tillit handlet også om at når pasienten opplevde å bli tatt på alvor, kunne de etter hvert be- gynne å stole på seg selv og egne kroppslige fornemmelser: Selv om ingenting vises på prøver, eller røntgen eller noe sånt, så er det MASSE å finne. At vi tar på dem og kjenner, pal- perer, observerer - og bekrefter på en måte det de kjenner (…) mange voksne som kommer hit er jo så preget av at det bare er psykisk, de kjenner jo en voldsom kren- kelse i det óg. Og da få snudd den forstå- else, til at det HAR en sammenheng med de opplevelsene du har. (Informant 5) Utforskende tilnærming Informantene forklarte at de hadde en un- drende, utforskende og ydmyk holdning overfor denne pasientgruppen. Istedenfor TABELL 3 Hovedtemaer og undertemaer. I. Behandlingsmodaliteter II. Relasjonelle faktorer III. Helhetlig perspektiv - Øvelser for kroppsbevissthet - Kontakt med kroppen - Regulering av nervesystemet - Kunnskapsformidling - Tillit til terapeuten - Trygghet på seg selv - Utforskende tilnærming - Lære å avlese kroppslige reaksjoner - Helsefremmende tilnærming - Helhetlig forståelse - Tverrfaglig samarbeid - Stammespråk