Fysioterapeuten 8-2019

34 FYSIOTERAPEUTEN 8/19 Ved inngangen til 2018 ble det innført di- rekte tilgang til fysioterapi. Reformen tvin- ger fram endringer i praksis. Ikke alle som henvender seg til oss om fysioterapi skal ha behandling. Vi må «sluse» pasienter til fysioterapi i tråd med prioriteringer i helse- vesenet og intensjonen om rett behandling på rett sted til rett tid. Reformen om direkte tilgang hadde sine hensikter. Hvordan er er- faringene med ordningen, og realitetene i en klinisk hverdag? Direkte tilgang – hensikter og ulike problemstillinger Jeg er spesialist i psykomotorisk fysioterapi og driver en praksis som avtalefysioterapeut. Et grunnleggende premiss for oss avtalefy- sioterapeuter er at vi er en del av det offent- lige helsevesenet; en del av primærhelsetje- nesten. Vi driver ikke en privat praksis selv om vi er selvstendig næringsdrivende. Med offentlige midler følger det ansvar og plikter. Det innebærer blant annet å håndtere direk- te tilgang i et fysioterapifaglig og samfunns- messig perspektiv. Direkte tilgang til fysioterapi beskrives som en pasientreform; pasientene trenger ikke lenger å bli henvist for å få fysioterapi med refusjonsordning fra Helfo. Norsk Fy- sioterapeutforbund (NFF) hevdet at lov- endringen skulle bidra til effektivitet i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, og at den var en stor seier for oss fysioterapeu- ter (1). Videre mente NFF at reformen ville redusere bruken av fastlegetjenester, avlaste fastlegene på muskel- og skjelettområdet og at pasientene ville få raskere oppstart av nødvendig behandling. Lovendringen skulle bidra til effektivitet i den kommunale helse- og omsorgstjenesten (1). Så vidt jeg vet, fin- nes det foreløpig ikke data om disse forhol- dene eller noen evaluering av reformen. Det synes som om mange oppfatter di- rekte tilgang synonymt med en åpen tilgang; at alle som ønsker kan komme til fysioterapi. Samtidig ber mange kommuner avtalefysio- terapeuter om å prioritere i henhold til en prioriteringsnøkkel for ergo- og fysioterapi (2), eller varianter av denne. Dermed står vi overfor en motsetning. På den ene siden å ha direkte eller åpen tilgang til fysioterapi. På den andre siden å prioritere og gi rett behandling på rett sted til rett tid (3). Sagt på en annen måte er det en motsetning mel- lom at alle har rett til å få fysioterapi versus at fysioterapeuter må prioritere og forvalte felleskapets penger på best mulig måte for befolkningens helse. Kollegaer har ulike erfaringer når det gjelder endringer i pågang til fysioterapi i forbindelse med innføringen av direkte til- gang. Det har slått begge veier. Noen fortel- ler om færre henvendelser, andre om flere. Direkte tilgang og endringer i ventetid har vi foreløpig lite data om. En studie gjen- nomført før innføring av direkte tilgang, viste imidlertid at mange pasienter må vente lenge for å få fysioterapi, lenger enn anbefa- lingene (4). Når direkte tilgang omtales som en seier for fysioterapeuter, forstår jeg det som at vi «vant». Vant vi på pasientenes vegne eller vant vi en profesjonskamp for større auto- nomi? Uansett, vi er ikke lenger underord- net andre profesjoner eller våre egne kol- legaer med spesialitet innen manuellterapi for å kunne behandle pasienter på Helfos regning. Dette gjør enkelte ting enklere både for pasienter, fysioterapeuter og de som tid- ligere måtte henvise til fysioterapi. På en annen side griper direkte tilgang inn i pro- blemstillinger knyttet til sammensatte hel- seproblemer, pågangen til fysioterapi, sam- arbeidslinjer og kommunikasjon – forhold som ofte er tema når fysioterapeuter møtes. I denne fagkronikken vil jeg se nærmere på reformen om direkte tilgang i lys av noen av disse problemstillingene. Opplysninger, effektivitet og samarbeid Fysioterapeuter er forpliktet til å gjøre en faglig vurdering av alle henvendelser om fy- sioterapi (5). Trenger den aktuelle pasienten fysioterapi? Hvor lenge kan hun/han i så fall vente? Fysioterapeuten skal altså vurdere indikasjon for fysioterapi og gjøre en prio- ritering for inntak. Det er litt av en oppgave uten verken å ha mottatt et henvisningsbrev, møtt eller undersøkt aktuelle pasient. Siden pågangen til de fleste avtalefysioterapeuter er større enn vi klarer å betjene (4), har vi ikke mulighet til å gjøre avtaler og under- søke pasienter i tråd med alle henvendelser vi får. Det er det kanskje heller ikke grunn til. Mange kan ønske eller ha godt av fysio- terapi, men hvem trenger det? I tråd med oppmerksomhet på overdiagnostisering, overbehandling og medikalisering, må vi til enhver tid stille oss spørsmålet; i hvilke tilfeller bør vi avvise en henvendelse eller av- vente oppstart av fysioterapi? Dette er ingen enkel vurdering. Direkte tilgang kan virke effektivt, si- den ingen trenger å bruke tid og penger på tilgang til henvisning. På en annen side, effektivitet i helsetjenesten hviler på kom- munikasjon, samhandling og koordinering, spesielt når det gjelder pasienter med det som gjerne omtales som sammensatte hel- seproblemer, slik som i følgende eksempel: En ung mann ringte til min arbeidsplass og fortalte at han var utredet på en smer- teklinikk. Konklusjonen var at han trengte Alette Ottesen , fysioterapeut, spesia- list i psykomotorisk fysioterapi (MNFF), Lillehammer Psykomotorisk Fysioterapi. Hospitant i FYSIOPRIM. Avdeling for tverr- faglig helsevitenskap, Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo. aletteo@hotmail.com. Denne fagkronikken ble akseptert 9.september 2019. Fagkronikker vurderes av fagredaktør. Ingen interessekonflikter oppgitt. Direkte tilgang – hensikter og realiteter fag KRONIKK

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy