Fysioterapeuten 8-2019

FYSIOTERAPEUTEN 8/19 39 Et hovedpoeng var at pasienter skulle bli hørt; de skulle delta aktivt i alle spørsmål som gjaldt deres egen helse. Vi ser at å «begynne behandling» omtales som identisk med å foreta en undersøkelse, jf. opplistingen av hovedelementene i hva som ble for- bundet (og fortsatt forbindes) med en undersøkelse i sykegymnastikk/ fysioterapi. Det er rimelig å tolke Olsens formulering som uttrykk for hva som var utbredt praksis, ikke bare på den tiden foredraget ble holdt, men også tidligere, siden Olsen viste til sin egen skoletid (jf. «som elever lærte vi … meget…»). Denne tolkningen underbygges av andre kilder (4-6). Men Olsen pekte også på «fristel- ser». I det videre beklaget hun at det fantes kolleger som lot seg påvirke av pasienter som ville ha behand- ling med én gang (helst massasje som mange på den tiden forbandt med fysioterapi) og som satte i gang behandling kun ut fra legens hen- visning. Her kan det passe med noen saksopplysninger. Rammer for fagutøvelsen Sykegymnastloven av 1936, som sikret sykegymnastene offentlig au- torisasjon, ble som andre lover fulgt av forskrifter. Der sto det at sykegymnastene ikke måtte behandle «skader og sykelige til- stander» uten «forordning» fra lege (7). 4 Le- gens rolle som diagnostiker og primærkon- takt var med andre ord nedfelt i lovs form. Det er velkjent at reguleringen av an- svarsforholdet mellom lege og fysioterapeut har vært et stridstema i mange tiår (8-11). Kjernespørsmålet i debatten har vært mis- forholdet mellom formaliteter og realiteter, altså misforholdet mellom legers formelle makt og tilskrevne rolle og deres faktiske kvalifikasjoner. I årenes løp har dette misforholdet med- ført en dobbelthet i vurderingen av fysio- terapeuters funksjon og rolle: I det daglige arbeid har privatpraktiserende fysioterapeu- ter i realiteten alltid hatt stor faglig frihet; de har tatt sine avgjørelser mer eller mindre uavhengig av legers «forordninger». Det har vært helt nødvendig fordi henvisningene i regelen har vært generelle og ufullstendige. Og dette kaster lys over at Olsen nærmest sidestilte det å begynne behandling med å foreta en undersøkelse. Fristelser og faglig forsvarlighet Å starte behandling uten annet holdepunkt enn en henvisning fra lege var åpenbart noe Olsen betraktet som faglig uforsvarlig. Det er også åpenbart at hun hadde lite til overs for kolleger som tilpasset seg pasienters ønsker betingelsesløst. Og når hun nevnte «fristelsen» til «å ta det lettvint», kan vi anta at hun var kjent med eksempler på praksis som var lite forenlig med hva hun holdt som god faglig standard. Som nevnt har fysioterapeuter i privat praksis alltid har hatt stor faglig frihet i det dag- lige arbeid, og det er ingen hemme- lighet at kvaliteten på fagutøvelsen i denne delen av fysioterapitjenesten varierer betraktelig. Slik var det tro- lig også i 1949. I myndighetenes styringsdoku- menter understrekes nå behovet for mer organisert samarbeid i primær- helsetjenesten, og det legges vekt på en sterkere regulering av både fast- legers og fysioterapeuters virksom- het (1). Det begrunnes nettopp med at dagens praksis preges av tilfeldig- heter og dårlig utnyttelse av kapa- siteten hos leger og fysioterapeuter. Det er derfor klare fellestrekk mel- lom nåværende myndigheters moti- vasjon for organisatoriske endringer i primærhelsetjenesten og Olsens bekymringer (og beklagelser) over «fristelser» og «lettvint» praksis i 1949. Her er det opplagt en viss kontinuitet. Men siden samfunns- forhold og kulturelle strømninger endrer seg, vil det selvsagt være for- skjell på «fristelsene» – for å bli i Ol- sens språkbruk – da og nå. En viktig grunn til det er den siste tidens utvikling når det gjelder pasi- entorientering og brukermedvirkning: Det legges mer og mer vekt på pasienters ønsker og preferanser, og deltakelse knyttes i øken- de grad til selvbestemmelse og valgfrihet. Dermed står fysioterapeuter oftere overfor utfordringer knyttet til å balansere mellom egne oppfatninger av god praksis og hva pa- sienter forventer og ønsker. Det er derfor ikke tilfeldig at uttrykket «defensiv medisin» ble introdusert for et par tiår siden: Det siktes her til helsepersonells ansvarsfraskrivelse. Opprinnelig viste ut- trykket til leger som bedriver overdiagnos- tikk og overbehandling og ukritisk skriver ut sykmeldinger, men det allmenne prinsipp som ligger til grunn her er en servicelogikk kjent fra forretningslivet – basert på pre- misset: Kunden har alltid rett. Med denne logikken settes det som kjennetegner faglig 4 Ved revidering av loven i 1956 ble innholdet i denne forskriften flyttet inn i lovteksten. Senere ble det foretatt flere endringer som innebar en markering og forsterkning av legers kontroll.