Fysioterapeuten 8-2020

30 FYSIOTERAPEUTEN 8/20 FAG VITENSKAPELIG ARTIKKEL et utenfra-blikk, og alle forfattere ga viktige innspill til analysen. Etikk Studien er godkjent av NSD og vanlige forsk- ningsetiske retningslinjer er fulgt. Studentene ga skriftlig samtykke til frivil- lig deltakelse og kunne når som helst trekke seg fra studien. Studentene ble gitt fiktive navn og de ga ikke personidentifiserbare opplysninger om pasientene under intervju- ene. Funn Å møte en pasient eller en person Tidligere praksis hadde studentene hatt sammen med medstudenter, og studentenes begrunnelse for å velge TK-praksis var å få praktisere selvstendig og kunne følge pasi- entene over tid. Studenter som ikke hadde tidligere erfaring med aktuelle pasientgrup- pe uttrykte at de var spente og usikre ved det første treningsmøtet. Anne sa: «Jeg fikk vite at pasienten hadde schizofrenidiagnose og rusproblemer. Jeg ble litt utrygg … ville han bli sint eller aggressiv? Var nervøs for om jeg ville klare å holde i gang en samtale» . Sitatet tyder på at pasientinformasjon kunne akti- vere studentenes forkunnskap og forforstå- else. De hadde hatt teoretisk undervisning om ulike psykiatriske diagnoser, og Gro fortalte: «diagnosen stemte ikke med sympto- mene, på en måte (…) Jeg forventet at hun skulle vært mye sykere. Hun virket jo som en vanlig person» . Utsagnet viser hvordan diag- nostiske beskrivelser gjør noe med studen- tenes forventninger før det første møtet med pasientene. Enkelte av studentene hevdet at det ville vært lettere å møte pasienten på en åpen måte uten forhåndsinformasjon. Karin ut- trykte det slik: «I den rollen vi skulle ha var det viktig at ikke jeg var veldig terapeut og vis- ste alt om henne (…). Hun skulle være et van- lig menneske som skulle ut og trene» . Mens andre studenter ønsket mer medisinske opplysninger for å kunne forstå og håndtere treningssituasjonen bedre. Pål sa: «Pasien- ten fortalte selv at han hadde diabetes. Fikk jo sjokk da. Han hadde kontroll på insulinen sin, men det er ubehagelig å vite at han kan- skje kunne gå inn i koma» . Sitatene illustrerer faglige dilemmaer studentene møtte fordi de hadde et fysioterapifaglig ansvar der me- disinsk kunnskap inngår, samtidig som de skulle trene sammen som treningspartnere i en hverdagskontekst. Standardiserte funksjonstester i ikke-standardiserte situasjoner Ved første og siste treningsmøte skulle pa- sienten gjennomføre to enkle standardiserte funksjonstester. Funksjonstestingen var en del av studentenes oppgaver for å gi dem erfaring med et fysioterapitiltak, samtidig som det ga mulighet for å måle endring av pasientenes funksjonsnivå. Noen studenter erfarte at testsituasjonen fungerte godt og virket motiverende for pasientene, mens andre hadde kritiske refleksjoner over bru- ken av standardiserte funksjonstester for en så sammensatt pasientgruppe. Jan beskrev pasientgruppen slik: «Noen er velfungerende med jobb og familie, mens andre må ha hjelp hele tiden» . Studentene presiserte at flere pasienter var lite stabile når det gjaldt tilste- deværelse, konsentrasjon og oppmerksom- het. Karin delte sine refleksjoner: «Det var kjempeforskjell fra første til siste test, men det handlet ikke om treningen. Første dagen var hun ikke helt tilstede i hodet, hadde forstyr- relser og sånn…, siste gangen var hun fris- kere, hadde et tettere forhold til meg og turte å høre på hva jeg sa» . Ida fortalte hvordan testsituasjonen virket demotiverende fordi pasienten ikke skjønte eller mestret testen: «Hun sa at hun ikke fikk det til. Både veileder og jeg måtte hjelpe til for å få henne til å stå riktig. Da selve testen begynte var hun sliten og satte seg» . Studentene hevdet at slike for- hold ga testresultatet liten verdi, og mente det var viktigere å skape en relasjon til pa- sienten fremfor å gjennomføre spesifikke funksjonstester. Per fikk høre at pasienten kunne være utagerende og var temmelig usikker da han møtte pasienten alene: «Da går du forsiktig fram…Hva tør du si … og ikke si?» Han opp- nådde ingen verbal kontakt med pasienten. Situasjonen representerte et dilemma: skulle han gjennomføre testen eller velge det han trodde var best i situasjonen? Han droppet testing, og de gikk en tur i taushet. Eksem- pelet viser hvordan studenten, etter klinisk resonnering i situasjonen, valgte individuell tilpasning og fikk et bedre grunnlag for å etablere en relasjon til pasienten. Fysisk aktivitet eller sosial trening De mest benyttede aktivitetene i TK-praksis var turgåing og trening på treningssentre. Studentene hadde ulike forventninger til pasientenes fysiske funksjonsnivå, slik Trine beskrev: «Skjønte etter hvert at vi hadde alt- for store forhåpninger til denne pasientgrup- pa. Visste jo ikke at hun aldri hadde trent. Da må man begynne mye lavere enn å gå rett på og løpe intervaller, slik jeg hadde tenkt … bare det å komme seg ut av hjemmet, det holder» . Even presenterte motsatte erfaring: «Det var mer en treningssituasjon enn oppfølging av en psykiatrisk pasient, sånn sett, da» . Sita- tene vitner om at studentenes forhåndsopp- fatninger om fysisk funksjonsnivå endres i møte med pasientene. Flere studenter reflekterte over hvordan pasientens diagnose og symptomer kunne påvirke treningssituasjonen. Eva fortalte: «Det var veldig opp og ned. Den ene dagen var han glad og fornøyd, mens neste dag kjente han symptomer med depresjon og eng- stelse. Mange ganger ville han ikke … var så tiltaksløs» . Andre opplevde at pasientene ble fjerne og innadvendte under trening slik Pål erfarte: «Av og til kunne han bare bli sittende lenge og være helt tom. Han zooma helt ut og registrerte ikke at jeg snakket til ham. Plut- selig kvikna han til, og da fortsatte vi» . En student opplevde at han måtte roe ned ak- tivitetene fordi pasienten ble manisk og ikke klarte å sette grenser for seg selv. Studentene fortalte hvordan slike uventede situasjoner krevde full oppmerksomhet rettet mot pa- sienten. Det var nødvendig å kommunisere og handle raskt, og de fikk erfaring med ut- forskende tilnærming, slik Else sa: «Det er noe med at man må takle det der og da. Det er en god erfaring å få, men i begynnelsen føltes det som om du var på veldig tynn is» . Studentenes refleksjoner viser hvordan de måtte tilpasse planlagte treningsprogram til pasientenes varierende dagsform og aktuelle treningssituasjon. Selvstendig, men for mye alene? Når det gjaldt individuell veiledning delte studentgruppen seg i tre. Noen studenter mente at de fikk tilstrekkelig veiledning, mens andre ønsket mer. En tredje gruppe hevdet at veiledning var unødvendig. I den første studentgruppen lærte de av å høre hvordan veilederne brukte få ord og ga enkle instruksjoner når de snakket med pasientene på det første treningsmøtet. Dette prøvde studentene selv ut i praksis. Karin fortalte at hun lærte mye av at veileder hadde utfordret henne: «Hun pushet meg til å gå ut av det ubehagelige, og være mere ”på” (...) Jeg lærte mye av å spørre de vanskelige spørsmålene som er litt tabu … som stemmer i hodet og sånn. Man lærer utrolig mye om seg selv også ved å tenke over hvordan man