Fysioterapeuten 8-2020

FYSIOTERAPEUTEN 8/20 45 (15). Inntil nylig har det imidlertid ikke vært gjort forskning på den spesifikke effekten av intensiv styrketrening av hofteabduktorene på funksjon hos hoftebruddspasienter. Det- te til tross for at det er økende bevis for at rehabiliteringsstrategier som setter søkelys på å bedre hofteabduktorstyrke er knyttet til bedring i funksjon og balanse (4). Resultatene fra en studie av Stasi et al. fra 2019; «The Effect of Intensive Abductor Strengthening on Postoperative Muscle Ef- ficiency and Functional Ability of Hip-Frac- tured Patients: A Randomized Controlled Trial», viser at intensiv hofteabduktor styr- ketrening, i tillegg til standard fysioterapi intervensjon, øker isometrisk hofteabduk- torstyrke, og bedrer funksjonell kapasitet for hoftebruddspasienter signifikant mer enn et moderat standard treningsprogram (1). Ho- vedfaktoren for resultatene i studien syntes å være tilføying av styrketreningsøvelser som spesifikt siktet på hofteabduktorene (1). Spesifikt siktet styrketrening For å oppnå signifikant forbedring i styrke for hoftebruddspasienter, virker det som at det å sikte på en spesifikkmuskelgruppe over en lengre periode er en nøkkelfaktor. Både styrketrening spesifikt rettet mot hofteab- duktorene i studien av Stasi et al., og styrke- trening spesifikt rettet mot kneekstensorene i en annen studie på hoftebruddspasienter, ga signifikant økning i isometrisk styrke i de spesifikke muskelgruppene (1,14). Den samme forbedringen ble ikke observert i en studie med et høyt dosert styrketrenings- program for hele underekstremiteten for denne pasientgruppen (15). Standard rehabilitering av hoftebrudds- pasienter inkluderer som oftest øvelser som aktiverer hofteabduktormuskulaturen i stør- re eller mindre grad. Men for å oppnå en be- tydningsfull bedring av hofteabduktorstyrke for disse pasientene, virker det altså som av- gjørende at denne muskulaturen både trenes intensivt over en lengre periode, og siktes på spesifikt. I studien til Stasi et al. bestod styr- ketreningen for intervensjonsgruppen, som kom i tillegg til standard fysioterapi, av øvel- sene sideliggende hofteabduksjon, stående hofteabduksjon, og stående hofteabduksjon med ankelvekter (1). Disse øvelsene er godt egnet for eldre, og har påvist høy aktivering av muskelen gluteus medius (16), den vik- tigste av hofteabduktorene. Styrketreningen startet den andre postoperative dagen, og øvelsene ble utført daglig og under tilsyn av fysioterapeut tre dager i uken, og av pasien- tene på egenhånd fire dager i uken, i totalt 12 uker. Progressiv treningsbelastning ble fulgt, med gradvis økning i antall serier, repetisjo- ner og belastning. Dette er et godt eksempel på intensiv, spesifikt rettet styrketrening, som kan fungere som en pekepinn på hvor- dan styrketreningsprogram bør legges opp i rehabiliteringen av hoftebruddspasienter. Det finnes også mange andre eksempler på gode øvelser og styrketreningsprogram spesifikt rettet mot hofteabduktormuskula- turen. Sterkeste predikator på funksjon Når forfatterne i studien av Stasi et al. sam- menlignet resultatene med resultater fra andre studier på underekstremitetsstyrke og funksjon etter hoftebrudd, syntes hof- teabduktorstyrke å være den sterkeste pre- dikatoren på funksjonell kapasitet (1). Et av utfallsmålene på funksjon i studien var Timed Up and Go test, et vidt brukt klinisk prestasjonsbasert målingsinstrument for underekstremitetsfunksjon, mobilitet, og fallrisiko (17). Det viste seg at intensiv og spesifikt siktet styrketrening av hofteabduk- torene bedret Timed Up and Go test tider (1), men dette var ikke tilfellet for intensiv styrketrening av kneekstensorene (14), eller for intensiv styrketrening av hele underek- stremiteten generelt (15). En forklaring på dette kan være at behovet for tilstrekkelig lateral kroppsstabilitet og dynamisk balanse når en person utfører en Timed Up and Go test, muligens øker betydningen av hofteab- duktor muskelstyrke, siden hofteabdukto- rene er en nøkkelmuskelgruppe relatert til gange og balanse.