Fysioterapeuten 8-2020

FYSIOTERAPEUTEN 8/20 53 instruktører og andre betydningsfulle per- soner senere i barne- og ungdomstiden. I 2012 presenterte Rosenbaum og Gorter en ny måte å se på ICF når man samhandler med barn innen familiesentrert habilitering, hvor begrepene kroppsfunksjon og -struk- tur, aktivitet, deltagelse, personlige faktorer og miljøfaktorer var byttet ut med de engel- ske «f-ordene» function , family , fitness , fun , friends og future (16). Forfatterne argumen- terer for at disse ordene er dekkende for mange av de elementene som fagpersoner bør ha fokus på i møte med barn. Flere av ordene omhandler «deltagelse»: Function re- fererer til hva barn gjør, og «hører hjemme» i to av ICF-kategoriene; aktivitet og delta- gelse. Family refererer til barnets nærmeste og viktigste miljøfaktor de første årene. Rosenbaum og Gorter (16) oppfordrer til å inkludere nærmeste familie i behandling og tiltak, siden de har så stor innvirkning på barna i deres første leveår, og de er med og danner grunnlaget for det videre liv. Fun refererer til personlige faktorer og deltagelse i ICF-modellen. Barn med funksjonsnedset- telse er mindre deltagende enn jevnaldrende barn (4). For å bedre dette er det viktig med relevante, tilrettelagte tilbud og at barna selv får være med å mene noe om hvilke akti- viteter som er meningsfulle for dem (16). Friends faller, i likhet med fun , innenfor personlige faktorer og deltagelse. Kvalitativt gode relasjoner til andre mennesker, utenfor nærmeste familie, er viktig for utvikling av sosiale ferdigheter, som igjen er avgjørende for muligheter for interaksjon og deltagelse med andre. Imms m. fl. (17) er en av mange som har sett nærmere på deltagelsesbegrepet, og har valgt å skille mellom tilstedeværelse og invol- vering . Tilstedeværelse beskrives rett og slett som det å være tilstede, for eksempel å være på samme arena som andre. Det kan være på en fotballbane, i en lek i et friminutt eller i mer uformell fritidsaktivitet i nabolaget. Til- stedeværelse som en måte å se på deltagelse er enkelt observerbart og lett å telle og måle. Men er det slik at vi kan si oss fornøyd når vi ser at personer med funksjonsnedsettelse er på samme arena som andre? Hvis kompi- sene sykler med «triksesykkel» på en sykkel/ skaterampe og et barn med en armsykkel ikke får til å sykle på den samme rampen, virker syklingen gjerne lite meningsfull for barnet som ikke kan gjøre det samme som de andre. Barnet med armsykkelen mener kanskje ikke at denne formen for deltagelse er tilstrekkelig? Imms m. fl. (17) beskriver et annet aspekt ved deltagelse, involvering, med at man opplever deltagelse som inklu- derer sosial interaksjon, engasjement og motivasjon. Forfatterne argumenterer for at det gjerne er disse elementene barna ønsker å oppnå. Det er altså først når barnet med armsykkelen kan ha en interaksjon med de andre som sykler at han føler seg deltagende. Involvering er, i motsetning til tilstedevæ- relse, ikke like enkelt å telle og måle. Per- sonens egen opplevelse av involveringen er essensiell for om personen opplever seg del- tagende eller ikke. Ettersom ordet engasjere er med i ICF sin definisjon av deltagelse, kan man anta at skaperne av modellen ønsker at personer skal oppnå involvering. Det er riktignok ikke beskrevet hvordan slik enga- sjement skal måles. Motivert for sykling? Når gutten Even skal lære å sykle vil kartleg- ging av hans motivasjon for å drive med syk- kelaktivitet vil være essensiell. Et hjelpsomt verktøy kan være «Preferences for Activities of Children» (PAC), som kartlegger barns preferanser for deltagelse i ulike aktiviteter (18). Dersom interessen er en annen enn sykling, kan det godt tenkes at det er noe an- net terapeuten og barnet skal begynne med. Eksempler på det kan være svømming, klat- ring eller salaktivitet i samspill med andre barn. Likevel er det ikke sikkert at idéen om sykling skal legges på is. Evens manglende erfaring og mestringstro i forbindelse med sykkelaktivitet betyr ikke nødvendigvis at sykling ikke kan bli en positiv og lystbetont aktivitet. Terapeutens erfaring kan tilsi at sjansen for at Even vil kunne oppleve mye glede ved sykling er stor. Etter å ha skapt god tillit i en annen aktivitet, kan Even være klar for forsiktig utprøving av sykkel. En viktig suksessfaktor er at han opplever mestring tidlig i sykkelutprøvingen. Terapeuten bør derfor i forkant ha orientert seg om hvilken type sykkel som er mest hensiktsmessig ut fra Evens fysiske og kognitive ferdigheter, samt hvilket terreng syklingen skal foregå i. En slik vurdering kan for eksempel være basert på om Even har tilstrekkelig balanse til å sitte og sykle på en «vanlig» høy tre- hjulssykkel, eller om en lavere liggesykkel er nødvendig. Dersom Even opplever uventet mestring, vil interessen for å prøve mer øke. Motivasjonen for å sykle skifter da fra å være drevet av ytre motivasjon (for eksempel te- rapeuten sine krav) til å være drevet av at Even synes det er interessant eller morsomt; Er det slik at dersom Even lærer seg å sykle på sin spesialsykkel, så oppnår han deltagelse med jevnaldrende?

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy