Fysioterapeuten 8-2020

6 FYSIOTERAPEUTEN 8/20 FAG KRONIKK Helt siden folkehelsearbeidet startet opp på midten av 1800-tallet, har hygiene, smitte- vern, sykdomsforebygging og vaksiner vært sentrale faktorer. Gjennom store deler av 2020 har samtlige av de overnevnte faktore- ne fått ny aktualitet, og covid-19-pandemien har vist at smittevern og sykdomsforebyg- ging fortsatt representerer viktige deler av folkehelsearbeidet. Det multifaktorielle folkehelse- arbeidet Samtidig har smitteverntiltakene og den nedstengingen av samfunnet som måtte iverksettes, vist oss at folkehelsearbeid handler om mye mer enn å vaske hendene, utvikle vaksiner og tilgang til helsevesenet. Disse tiltakene har vist at også andre fakto- rer er viktige for helsen vår, slik som mulig- het for å delta i samfunn og arbeidsliv og nødvendigheten av sosial kontakt. Vi har også sett at pandemien rammer ulike sosio- økonomiske grupper forskjellig, når skole og arbeidsliv stenges ned. Og det er spesi- elt slike deler av folkehelsearbeidet som har fått økende oppmerksomhet de siste tiårene. Dette gjenspeiles i den siste folkehelsemel- dingen der det særlig fokuseres på tidlig innsats for barn og unge som skal bidra til å sikre gode oppvekstsvilkår, forebygging av ensomhet og å redusere sosiale ulikheter i helse (1). Folkehelsearbeid skal, i tillegg til å forebygge sykdom, altså også handle om å styrke aktiviteter og faktorer som er positive fremmere for helsen. Dette inkluderer ar- beid som bidrar til å utjevne sosiale helse- forskjeller, som i Norge er store og økende (2). Organisering av folkehelsearbeidet Da Folkehelseloven trådte i kraft i 2012, skjedde det et paradigmeskifte i hvordan man tenker og forstår folkehelsearbeid, og ikke minst – et skifte i hvem som har hoved- ansvaret (3). I nesten 200 år hadde legene og helsetjenesten, etter hvert med kom- munehelsetjenesten og kommuneoverlegen i spissen, vært ansvarlig for folkehelsen. I henhold til det nye lovverket ligger imidler- tid det overordnete ansvaret hos kommune- direktøren (rådmannen), og det kommunale folkehelsearbeidet skal knyttes nært opp til kommunens overordnede planarbeid. Alle kommunens sektorer er nå ansvarlige for å sikre en god folkehelse. Det betyr at arbeidet som forgår innen planlegging, skole og opp- vekst, teknisk etat, og kultur og inkludering, for å nevne noen sektorer, er vel så viktig for folkehelsen som helsetjenestene. Dette skiftet i hvordan man organiserer og tenker om folkehelsearbeidet i Norge var nødven- dig, fordi man har innsett at kanskje så mye som 90% av det som påvirker folkehelsen skjer utenfor helsetjenesten (4). Samtidig med folkehelseloven fikk vi en ny helse- og omsorgstjenestelov som skal sikre at kom- munene gir innbyggere med særskilte behov den behandlingen og tilrettelegging de tren- ger (5). Denne loven er også tett knyttet opp mot tidlig innsats og forebygging, og loven beskriver at helse- og omsorgtjenester skal: «fremme helse og søke å forebygge sykdom, skade og sosiale problemer». Skillet mellom folkehelse og helsetjenester Både folkehelseloven og helse- og om- sorgstjenesteloven skal altså ivareta befolk- ningens helse, og sørge for at vi skal for- bygge mer og reparere mindre. Samtidig er det et skille mellom det som defineres som folkehelsearbeid og det som defineres som helsetjenester, selv om begge deler er nød- vendig for å sikre en god folkehelse. Et av hovedskillene mellom folkehelsearbeid og helsetjenestearbeid er hvilket nivå man job- ber på. Folkehelsearbeidet skal i hovedsak fokusere på overordnede tiltak som skal være forebyggende eller helsefremmende for hele befolkningen. Helsetjenestene derimot, fokuserer mest på enkeltindivider eller grupper og deres spesifikke helseut- fordringer. For å illustrere dette skillet, kan man ta eksempelet med frisklivssentraler. Frisklivssentraler er opprettet i mange nor- ske kommuner, og skal jobbe med å hjelpe mennesker med for eksempel livsstilsend- ringer eller livsmestring. Mange kommuner synes kanskje at de har gjort sitt med tanke på folkehelsearbeid når de har opprettet en frisklivssentral i kommunen sin. Men selv om frisklivssentraler har en viktig betydning for helsen til mange mennesker, så er de en del av den kommunale helsetjenesten, og derfor ikke per se en del av det folkehelsear- beidet en kommune har ansvaret for, slik det er beskrevet i lovverket fra 2012. Dette kan synes som pirkete å påpeke, men dette handler om ressurser og prioriteringer. Hvis man skal sikre det brede folkehelsearbeidet som kanskje er det viktigste for å skape god folkehelse nå og i fremtiden må det ressurser til. Disse må komme i tillegg til de som går til helsetjenestene. Fysioterapiens rolle for folkehelse Fysioterapeuter jobber hovedsakelig innen- for helsetjenesten med forebygging og be- handling av smerter og plager fra muskel- og skjelettsystemet. Forebygging av muskel- og skjelettplager er viktig, siden disse plagene er svært utbredt i befolkningen (6). Muskel- og skjelettplager er også en av de hyppigste årsakene til sykefravær, og at folk faller helt ut av arbeidslivet (7). Dette kan igjen bidra til sosiale ulikheter og marginalisering. Job- ben mange fysioterapeuter gjør innenfor helsetjenesten overfor denne gruppen er derfor viktig for folkehelsen. Samtidig er helse et begrep som omfatter mye mer enn nærvær eller fravær av sykdom og plager. God helse blir nå ofte definert som det å ha overskudd til å mestre hverdagens krav (8). Folkehelsearbeid i Norge anno 2020 – hva er det? Camilla Ihlebæk , ph.d., professor, Institutt for folkehelsevitenskap, Norges Miljø- og Biovitenskapelige Universitet (NMBU) og professor II, Avdeling for helse og velferd, Høgskolen i Østfold. Camilla.ihlebak@nmbu. no. Denne fagkronikken ble akseptert 29. september 2020. Fagkronikker vurderes av fagredaktør. Ingen interesse- konflikter oppgitt.

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy