Fysioterapeuten 9-2017

FYSIOTERAPEUTEN 9/17 17 lived body» er uttrykksmåter en møter her. Fra 1980-tallet ble kroppen utforsket som et teoretisk grunnlagsproblem i fysioterapi, og flere fysioterapeuter klargjorde at hvilken teori om kroppen en baserer sin yrkesutøvel- se på, synliggjør et grunnvilkår for å arbeide sammen med andre mennesker (9). Start- punktet og enigheten om at fysioterapeuter har «kroppen som kunnskapsfelt» (jfr. NFF), har inspirert oss til å problematisere en side ved dette som har vært mindre omtalt; det å være tilstede overfor den andre her og nå . For å utdype dette har vi valgt et fagområde av fysioterapien som en case; nemlig barn . En grunn er at det ved flere studiesteder har vokst frem mastergrader i fysioterapi med mulighet for fordypning barn 4 . Barnets bevegelser som er rettet av- og mot verden; andre mennesker og ting, viser oss at det barnet vil og kan, før verbalspråket er fullt utviklet, kan uttrykkes med kroppen. Med andre ord: Intensjoner 5 er kroppslige . Det gir oss anledning til å gi kroppen en egen betyd- ning, som språkets utgangspunkt, men også som et sted der forhold som ikke sies eller omtales med verbalspråket, blir synlige. Kropp og språk Vi betrakter imidlertid ikke bare kroppen som språkets utgangspunkt, men også som bærer av det som gir språket mening for den enkelte: Det er nettopp kroppens manifesta- sjon i språket som gjør at vi merker at det den andre sier ikke er en generell frase, men noe som hun eller han virkelig mener. Det reiser dermed et særlig interessant forhold mellom den opplevde kroppen og fagspråket om kroppen. Vi tar opp hvordan kroppen er det som kan trygge språket slik at vi kan stole på den meningen som språket gir oss. Når kroppen ikke er det bærende i språ- ket, fortrenges subjektiviteten fra språket, og språket om oss selv og våre plager blir repro- duksjon av generell kunnskap. McDougall (10) drøfter dette i arbeidet med pasienter med psykosomatiske lidelser, og beskriver det som en tilstand hvor pasienten lider av normalitet . Skårderud (11) og Løkke (12) peker på det samme i behandlingen av flinke jenter med spiseforstyrrelser, og førstnevnte beskriver det som en tilstand der ordene går på tomgang . Kristeva (13, s. 267) er opptatt av hvor- dan det kroppslige aspektet i språket (eller det hun kaller semiotiske operasjoner ) kan oppmuntres og oppøves når barnet lærer å snakke i de pre-fonologiske stadiene (forut for ordene): De nære andre som snakkingen er rettet mot berøres av og svarer på det som barnet spontant uttrykker og retter seg mot. Vi deler hennes forståelse. Men til forskjell fra Kristeva, som ikke har interessert seg for kropper i bevegelse, er vi (14) opptatt av dette: (1) Hvordan kroppens subjektivitet uttrykkes og erfares i barnets spontane be- vegelser, og (2) hvordan det å møte barnets spontane bevegelser med åpenhet, kan opp- muntre til en språkpraksis der kroppen blir det bærende i språket, slik at ordene ikke går på tomgang. I denne artikkelen er det imid- lertid bare det første punktet vi utdyper og undersøker. Språket er også en del av kroppens sub- jektivitet. Hvordan vi snakker om kroppen, gjør noe med hva vi merker og kjenner ved oss selv og andre. Åpner fysioterapeutens kroppsforståelse for å bruke begreper som skaper gjenklang i pasientens kropp, eller er begrepene en kilde til fremmedgjøring? En- kelte forfattere kan bruke mye tid på å finne ord som leseren kan kjenne i kroppen når vedkommende leser boken. Like viktig er det at fysioterapeuter som har kroppen som sitt gjenstandsfelt, gjør det samme, dvs. bru- ker ord som den andre kan merke seg selv i som kropp. Fagspråk og diagnostisk språk kan utvil- somt stå i veien for å se hva kropper bærer på, uttrykker og vil. Et eksempel er all opp- merksomhet diskusjoner om avvik og for- sinkelser tilskrives, når barn skal behandles av fysioterapeuter, og hvordan frustrasjoner over «at barnet ikke vil eller kan», tar plass i faglige diskusjoner. Å møte og forstå kroppens intensjonalitet Vår hensikt er å vie oppmerksomhet mot å møte og å forstå barns individuelle kropp, uttrykk og bevegelse r. Barn er i stadig beve- gelse, fra det minste pust til hoppet i vann- dammen, alle rundkast, fall og iver etter å prøve ut sine lyster. Lyster til å være i beve- gelse og barns kroppslige og ofte uregjerlige uttrykk, står ifølge Gibson et al. i fare for å bli oversett dersom vi baserer fysioterapi på et for ensidig metodeorientert og begrenset perspektiv (15). I innledningen viser vi at barnekroppen uttrykker en intensjon som den voksne ikke kan unnslippe, men må forholde seg til. Fle- re forskere hevder imidlertid at når det gjel- der forskning om tidlig oppvekst, så er per- spektiver på barns kropper fraværende (16, s.21). Hvordan fysioterapeuter forholder seg til barnet, er basert på deres virkelighetsfor- ståelse og teoretiske forståelse av kroppen, enten denne er eksplisitt eller implisitt. Når fysioterapeuter eksempelvis utrykker at «det er vanskelig å få barnet til å gjøre det jeg vil», er dette et uttrykk for et ønske om å oppnå behandlingsresultat, og at fysioterapeuten er opptatt av effekter av tiltak. Det å opptre som profesjonell i møte med barn innbefat- ter å forholde seg til barnekroppen slik den uttrykker seg i øyeblikket. Slik er det også i møter mellom voksne, men her kan ver- balspråket være utviklet på en slik måte at kroppen kommer i bakgrunnen (jf. det vi har skrevet ovenfor om å lide av normalitet og om ord som går på tomgang). Gulbrandsen (17) har kommet med noen forslag som kan fungere som ramme om Hvordan vi snakker om kroppen, gjør noe med hva vi merker og kjenner ved oss selv og andre. Kort sagt De kliniske implikasjoner av artikkelens perspektiver er å vise interesse for barnets kroppslige utrykk og vilje. Begrepene fysioterapeuter bruker om kroppen må kunne merkes og gjenkjennes i praksisen. Uten en slik kobling mellom begreper om kroppen og erfaring med kroppen, risikerer de faglige begreper å bli generelle og gå på «tomgang». 4 https://uit.no/utdanning/program?p_document_ id=279660, http://fysioterapeuten.no/Aktuelt/Nyhe- ter/Fordypning-i-MUSSP-barn-og-eldre.   5 Intensjoner er et begrep som har vært lagt til «bevisstheten» blant annet hos filosofen Edmund Husserl. Maurice Merleau-Ponty viser imidlertid at det er kroppen som bærer rettetheten mot verden.