Fysioterapeuten 9-2017

18 FYSIOTERAPEUTEN 9/17 FAG FAGARTIKKEL profesjonelle praksiser med barn: Hvem definerer barnet og barnets situasjon, og på hvilke måter? Hvordan forstår og utrykker barnet seg selv og sin situasjon? Hver en- kelt profesjonsutøver må stille spørsmålet: Hvordan forstår jeg barnet? (13). Hva vil det si å være et barn i verden? Forstås barnet som noe «utenfor» fysioterapeuten, der fy- sioterapeutens oppgave er definert gjennom metodene som står til rådighet? Forstås bar- net som grunnleggende forskjellig fra eller i sammenheng med fysioterapeuten? Slike spørsmål inngår i yrkesutøvers antagelser om den andre (18, 19). Hoveddel Et kroppsteoretisk utgangspunkt for fysioterapeuter I tråd med en utvikling, slik Gibson & Nicholls foreslår, viser Engelsrud (20) at fy- sioterapeuter har stort behov for å erfare og lære om sin egen kropp, både når det gjelder å erfare bevegelse og hvordan de kan tolke og nyttiggjøre seg egne kroppslige erfarin- ger i profesjonelt arbeid med pasienter. Vi tar utgangspunkt i hvordan det å forstå egen kropp har sammenheng med hvordan en forstår andres. Filosofen Maurice Merleau- Ponty (1906–1962) skriver i kapittelet «The Experience of Others» (21, s.56): «there is already a kind of presence of other people in me». Andre personer eksisterer som kropp på lik linje med meg, og andres eksistens er ikke utvendig i forhold til meg; et teoretisk utgangspunkt som baseres på relasjonen mellom mennesker. Videre er Merleau- Ponty kjent for tvetydigheten «å være og å ha en kropp». Denne tvetydigheten inngår i hans teori om den levde kroppen , som be- tyr at kroppen er min måte å eksistere på og basis for forholdet til andre mennesker (22). Behandling i fysioterapi skal formuleres i samarbeid med og være relevante og me- ningsfylte for pasienten (jfr. retningslinjene fra NFF). Slik sett må pasienten sees som et subjekt og deltager. Ett av utgangspunktene for fysioterapi som profesjonell praksis, er at det defineres målsettinger for behandling og habilitering som peker mot et fremtidsmål. Enhver behandling består imidlertid av øye- blikk som lett kan overses og oppfattes som underordnet de langsiktige målene (23). Barnekroppen Et felles utgangspunkt for mennesket i ver- den er; «fosterstillingen» 6 . Allerede etter én dag søker imidlertid barnet seg mot omgi- velsene, og former og formes av sine omgi- velser og mennesker. Individualitet og va- riasjon i uttrykk, erfaringer og samspill med omgivelsene, blir synlig allerede i første le- veuke (24). Fra førspråklige bevegelser utvi- der barnet sitt bevegelsesrepertoar. Det kan etter hvert og med all tydelighet komme seg ut av situasjoner det ikke vil være i. Som vi skrev innledningsvis, kan barn som ikke vil kle på seg, uttrykke det med å vri seg unna eller skli ut av den voksnes hender. En bar- nekropp som ikke vil løftes, taler sitt tyde- lige språk. Kroppen er primær og orienterer seg, tar initiativ og har kontakt med andre og omgivelsene fra første stund. Barnet må ikke ha lært seg et verbalspråk før vi kan forstå hva det vil. Intensjonen er i kroppens bevegelser. Kroppen blir i slike situasjoner selve ordet, slik Merleau-Ponty skriver at be- vegelser og kroppen må oppfattes «without confusing it with a cognitive operation» (22, s. 185). Tilbake til forsøket på å løfte barnet vekk fra vanndammen; barnekroppens uttrykk virker i møtet, og den voksne erfarer barnet som tungt når det sklir ut av hendene og vrir seg unna. Vil barnet opp, oppleves det deri- mot som lett som en fjær. Voksne kan merke tilsvarende dersom de ikke finner rytmen på dansegulvet: Det er ikke noe de kan snakke seg vekk fra. Går en kropp til høyre og en til venstre, er det ikke et møtepunkt, men kroppers ulike intensjoner og vaner. Ved at barnekroppen opptrer med en im- pulsivitet som er forskjellig fra voksne, gir de fysioterapeuten anledning til å undersøke om frustrasjonen «jeg får ikke til det jeg vil!» i stedet bør handle om – hva kan fysiotera- peuten lære av barnets bevegelser? Hva kan skje dersom fysioterapeuten avventer bar- nets kroppslige utspill, og venter med egne metoder og teknikker? Hvordan ta hensyn til at barnet allerede har en kroppslig vi- ten, som ikke er avhengig av at barnet har et verbalspråk? Når et lite barn skal ned fra høyder og ned trapper, setter det bena ned først. Det er med andre ord en gjensidighet mellom det barnet retter seg mot og blir ret- tet av : Barnet retter seg mot å bevege seg fra JEG VIL VIDERE Foto: Colourbox.com. 6 «Fosterstilling» symboliser trygghet og brukes i mange bevegelespraksiser nettopp for å erfare seg beskyttet og samlet.