Fysioterapeuten 9-2017

FYSIOTERAPEUTEN 9/17 23 Det finnes få kvalitative studier som måler hvordan opplevelsen av å bli testet påvirker barna. av stolthet og lettelse over å ha klart oppgavene, som får det ene barnet i Bjorbækmos studie til å føle at det å bli testet kjentes OK, og til og med moro? Bjorbækmo og Engelsrud (3) viser til filosofene Merlaeu-Ponty og Abram når de skriver at individer som blir testet vil være klar over hvordan bevegelsene og gjennomførelsen deres har blitt vur- dert, ofte før det blir sagt noe om resultatene. Erfaringene til barna Bjorbækmo og Engelsrud (3) intervjuer, indikerer at de har lagt merke til hvordan gjennomføringen ble vurdert. Etter egne erfaringer med testing sitter jeg igjen med spørsmål om hvor mye terapeutens opptreden i en testsituasjon påvirker hvordan den oppleves for barnet. Kan vi «skjule» at det vi holder på med er en test ved å kalle det for «noen morsomme oppgaver»? Ved å ta tiden bare for å slå sine egne rekorder, og å gi positive til- bakemeldinger selv om resultatet ikke gir noen poeng på skårings- skjemaet? Poenget ved å gjennomføre standardiserte tester er at de gir et objektivt mål. For at de skal kunne måle det vi ønsker presist, er det et kriterium at testen er reliabel. For å være reliabel må tes- ten kunne reproduseres, uavhengig av hvem som utfører testen. Hvor mye spillerom har vi innenfor en standardisert ramme? Standarder på avveie Krohne, Torres, Slettebø og Bergland (5) har undersøkt hvordan terapeuter individualiserer standardiserte tester. De påpeker at te- rapeuter er i et dilemma i testsituasjoner. For å være reliabel og valid må testen være standardisert. Samtidig er det et viktig mål å se og respektere pasienten som et individ. Resultatene viser at terapeutene tilpasser testene i større og mindre grad. Intervjuob- jektene er terapeuter som jobber med eldre. Forfatterne argumen- terer at helt standardiserte tester i de fleste terapeuters hverdag er så godt som umulig. Å følge testens standarder kan sette den viktige relasjonen mellom terapeut og pasient på spill. Beckers og Bastiaenen (6) har gjort en liknende studie der de har spurt ned- erlandske barnefysioterapeuter som benytter GMFM-66 i klinisk praksis, om hvordan de utfører testen. Retningslinjene for hvordan GMFM-66 skal utføres legger noen rammer. Resultatene viser at testerne ofte beveger seg uten- for disse. Noen av terapeutene som brukte GMFM mente scorin- gen var objektiv, mens andre rapporterte om mye rom for tolk- ning. Selv om det står i manualen til GMFM-66 at barna skal være komfortable, men ha på seg så lite sommulig (for eksempel shorts og t-skjorte) og være barbent, oppgir nesten halvparten av tera- peutene at de tester barna i vanlige klær. Bare noen få terapeuter sier de kler av barna eller tester dem i shorts og t-skjorte. Rundt halvparten tester barna uten sko. Mange sier de tester barna med ortoser. Nesten halvparten av terapeutene indikerer at de noen ganger eller alltid hjelper barna under testen, selv ommanualen er tydelig på at man ikke skal hjelpe barnet. Det er variasjon i hvor- dan terapeutene vil score et barn som nekter å utføre en oppgave som det sannsynligvis ville klart, til tross for at manualen er klar på at disse skal skåres som «ikke testet». 75 prosent ville ha gitt