Fysioterapeuten 9-2017

FYSIOTERAPEUTEN 9/17 29 nene. Dette er ikke i tråd med kunnskap om at henvisninger kan gjøre foreldre utrygge og at en felles konsultasjon med fagpersoner og foreldre kan avdramatisere og/eller klar- gjøre bekymringen. Kunnskapskilder og foreldreskap Med foreldreskap menes både sosiale og kulturelle forventninger til foreldre, og praktiske omsorgshandlinger fra foreldre til barn (23). Synet på hvordan man skal være foreldre påvirkes av mange forhold, som rådende familiepolitikk, dominerende psy- kologiske og sosiale teorier og egen erfaring med familieliv. Begrepet rommer et stort mangfold av handlinger og væremåter som er med på å forme barns hverdagsliv. Når barn henvises til fysioterapeut, er det som oftest med en bekymring om forsinket eller særegen motorisk utvikling. Foreldre, med erfaring og kunnskap fra eget foreldre- skap, og fysioterapeuter, med profesjonsspe- sifikk kunnskap, vil ha ulike blikk på barnet. Innimellom kan foreldre møte syn på forel- dreskap, barndom og normer for utvikling som støter mot egen kunnskap. I en samtale om mageleie versus ryggleie konkretiserer den norsketniske moren hvordan hun hånd- terer og plasserer barnet. Hun viser til at i deres familie sover barna på magen. Hun ser at han liker å sove på magen, og lar han gjøre det. Det blir tydelig hvordan hun forhandler de profesjonelle normene mot egne erfarin- ger. Følgende sitat gir et bilde av hvordan moren blir usikker når hun møter konkur- rerende forståelser av utvikling og stelleruti- ner. Hun viser både til de profesjonelle og til medlemmene i barselgruppen: «Jeg klarer ikke å stole hundre prosent på meg selv, fordi all informasjonen utenfra tar mye plass. Jeg er jo trygg i mammarollen, jeg er veldig trygg på meg selv, så det er synd at det kommer instanser inn og ødelegger.» Dette utsagnet kan være et eksempel på hvordan foreldreskap kan destabiliseres når de rutinemessige aktiviteter og gjøremål som tilhører hverdagen rokkes ved. For en profesjonsutøver blir det viktig å gi ekspli- sitte faglige begrunnelser for tiltak, og å gi foreldre anledning til å dele sine forståelser. Transnasjonale og lokale foreldrenettverk Å bli forelder er en hendelse som represen- terer en overgang i livet, der forskjellige må- ter å være familie på gjøres aktuelle (24). I sin utforsking av foreldreskapspraksiser i et hverdagsliv hos etterkommere av innvan- drere i Norge, stilte Grande (25) spørsmå- lene: Hvilke andre personer er sentrale i prak- tiseringen av foreldreskap, og på hvilke måter påvirker de? Hva slags kulturelle forståelser av foreldreskap legger føringer på praksisene? Dette er analytiske spørsmål som vi stilte til vårt intervjumateriale. Vi analyserte frem et eksempel på en praksis som vi benevner transnasjonal foreldreskapspraksis. Transnasjonalisme som begrep brukes både i offentlige dokumenter og i faglitte- ratur. Det er et rikt og flertydig begrep og refererer til «multiple bånd og interaksjo- ner som forbinder mennesker eller institu- sjoner på tvers av nasjonale grenser» (26). Med tilgang til digitale medier som Skype og Facetime, kan mødre visuelt og muntlig dele kunnskap om barn i bevegelse, online og over landegrenser. Bekymringer som var formidlet av helsestasjonslege og fysiotera- peut forhandles av en av mødrene innenfor en syk-frisk dikotomi, når hun sier: «barnet er friskt, det kan snu hodet både til høyre og venstre.» Gjennom Skype forhandler mor med mormor, i opprinnelseslandet, innen- for den samme dikotomien: mor og datter ser på barnet sammen på Skype: «Ikke bli redd, det er helt friskt, sa mamma…hun har åtte barn» . Moren får gjentatte forsikringer fra sin mor for sitt syn på barnet som frisk. Poenget med å trekke frem denne åpenbare motsetningen mellom profesjonelle og mor- mormors vurderinger av barnet, forstås ikke som at den ene parten har rett i sine obser- vasjoner og den andre ikke. Derimot gir dette eksemplet en anledning til å rette opp- merksomheten mot hvordan foreldre i sitt hverdagsliv søker ulike kunnskapskilder for å forstå, diskutere, motsette seg eller aksep- tere profesjonelles blikk på eget barn. Iste- denfor å betegne samtaler over landegrenser som forstyrrende og avsporende, kan de sees på som bidrag til en utvidet forståelse av foreldreskap. Gulbrandsen (27) skriver at en transnasjonal orientering ikke stenger for migrantens deltakelse i sitt nye samfunn, men kan åpne for en anerkjennelse av at vedkommende samtidig har en orientering mot nettverk, ideer, praksiser og institusjo- ner i hjemlandet. Barselgrupper Barselgrupper er et nasjonalt mødrenett- verk. Gruppene er ikke en lovpålagt tjeneste, men i norsk småbarns- og barselkontekst er det gjengs at mødre deltar i barselgrupper (24). Det vanlige er at helsøster setter i gang barselgrupper, dernest drives de videre av mødrene selv. Helsestasjonen kan velge å gi gruppekonsultasjoner i barselgruppene, ofte etter ønske fra foreldrene. Gruppen er ment å være et sosialt og lokalt nettverk hvor mødre kan ta opp erfaringer fra hverdagslivet med barnet. Det kan imidlertid være grunner til å utforske hvordan slike grupper fungerer når det oppstår bekymringer for et barns utvik- ling, og om det er et tilbud som favner dem som har behov for et nettverk. Den norsk- etniske moren som deltok i prosjektet, for- midlet erfaringer hvor hun problematiserer barselgruppen som et sted hvor det forhand- les om normer: «(..) (barselgruppen) blir (..) en slags sånn vise (..) show off (..) hvem har det flinkeste barnet?» Den implisitte forståel- sen i gruppa var at «først er best» innenfor utvikling, og mødrene til barna som ble opp- fattet som «sene» ble utsatt for spørsmål som viste nettopp til «senheten». I foreldregrupper kan det utvikle seg en diagnostiserende kultur basert på generelle normer for utvikling. De to ikke-norsk et- niske mødrene deltok ikke i barselgruppe, deres sosiale nettverk var kirken, familie og venner fra opprinnelseslandet bosatt i Norge og digitale samtaler med venner og familier bosatt i opprinnelseslandet. En barriere for deltakelse i barselgruppe kan være vanske- ligheter med å forstå og snakke norsk. Men handler det også om ulike syn på hvordan hverdagen i barseltiden leves for barn og fa- milie? De ikke etnisk norske mødrene stilte seg undrende til spørsmålet fra intervjueren om de deltok i barselgruppe eller babysvøm- ming. Det gjorde de ikke, men kom med eksempler på alminnelige hverdagsaktivite- ter som de utførte: «det er jeg og barnet, lage mat, går tur og leke med barnet» . I et inter- vju i Aftenposten refererer Eberhard-Gran (lege og forsker ved Folkehelseinstituttet) til barselomsorg i ulike kulturer (28). Hun sier at ved enkelte helsestasjoner i Oslo har 85–90% av de nybakte mødrene minoritets- bakgrunn, og nesten ingen deltar i barsel- grupper. Hun er ikke forbauset over at mi- noritetskvinner uteblir fra barselgrupper, «i mange kulturer er barselomsorg noe som skal tas hånd om av kvinnefellesskapet i familien, av mor og svigermor. Det er andre som skal komme hjem til deg, ikke du som skal gå ut» . Avslutning Helsestasjonstjenesten er et tilbud som når ut til nesten 100% av barnebefolkningen.

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy