Fysioterapeuten 9-2017

58 FYSIOTERAPEUTEN 9/17 Trene bevegelser, trene språk, trene potte, trene «klemme på tante» og «takke for ma- ten» osv. Har noen sett et friskt barn som ikke reiser seg på to føtter og begynner å gå? Har noen møtt et barn som ikke lærer å snakke dersom de voksne snakker tydelig til barnet (uten fordummende babyspråk), hører på barnet, knytter ord naturlig til på- gående handling og snakker tydelig seg i mellom? Har noen møtt mange barn som ikke blir tørre når de slipper å stresse med å starte for tidlig eller straff om det går galt? Har noen møtt barn som ikke spontant ut- trykker varme og takknemlighet på sin måte, og overfor den det gjelder, om voksne rundt også har en naturlig avslappet og raus atferd overfor hverandre? Har vi glemt hva det vil si å være alminnelige gode modeller, uten å måtte kave med et anstrengt forhold til å lære bort hele tida? Det kan fort lukte av uheldig og kanskje ødeleggende belæring. Rett/galt. Rett/galt. Er jeg dum? Er jeg bra nok? Slike forstyrrende tanker i hodet hemmer læring og læringslyst. Jeg etterspør ofte hva som foregår i hodet når jeg møter mennesker som sliter med å få kontroll på livene sine. Setningene går som repeterende looper i hodet. Fra hvor er de oppstått? Kan mas om læring forsterke dette? Balanse, oppmerksomhet og læringslyst Jeg er 67 år, mor til sju, mormor, fysiotera- peut, jobbet 44 år på Molde sjukehus, av de knapt 10 år på føden og snart 30 år i psykia- tri, vært barnehagebruker i sammenheng- ende 20 år, ikke opptatt av å trene, men liker å bevege meg ute, har fra 2001 arbeidet i et fagutviklingsprosjekt sammen med hjerne- forsker Per Brodal ved Universitetet i Oslo og fysioterapeut Kirsti Leira i Levanger. Stikkord i dette arbeidet er kroppslig ba- lanse, læring og mental oppmerksomhet. Vi har utviklet en ny måte å arbeide med men- nesker som sliter med å få kontroll på livet. Den kalles balansekoden/læringsorientert fysioterapi. I disse 16 årene har jeg vært på skoleben- ken igjen. Atskillige steiner er snudd i hodet mitt. Jeg har lært av Per Brodal, lært i sam- spillet på møtene våre, lært av pasientene og lært av å tenke kritisk igjennom hva jeg mente og gjorde tidligere, både i jobben og som mor, om hva jeg tenker og forstår i dag. Jeg vil utdype et par punkter. Endret sovestilling Da jeg var fysioterapeut på føden på 80-tal- let var budskapet: La de nyfødte sove på magen og la de ligge mye på magen i våken tilstand, så de får trene styrke i rygg og nak- ke. Det er også fra mageliggende posisjon at den videre utviklingen til krabbing og opp- reising skjer. Dette var en av mine og andre fysioterapeuters kjepphester. Alle mine barn har ligget på magen – både når de sov og var våkne. Mageliggende var en uskreven lov. Noen år seinere kom beskjed fra helsedirek- toratet: Barnets sovestilling er på ryggen. En økning i krybbedød der barnet ble funnet på magen var foranledningen. På føden fikk nyfødte trøyer der det sto «denne side opp» på brystet. Spørsmålet reiste seg: Hvordan skal vi nå forholde oss til treningen? Samling om kroppens framside I dag får nybakte foreldre beskjed om å legge barnet på magen i våken tilstand så det kan trene rygg og nakke. Men fra hvor har vi ideen om at et lite barn må trenes? Ny kunn- skap om hvordan kropp og hjerne samarbei- der, har gjort at jeg langsomt har inntatt et annet standpunkt. Legg barnet på ryggen, la det få arbeide med å finne kroppens fram- side. Når tiden er moden for det, vil det på eget initiativ begynne å rulle over. En av de viktigste erkjennelser i arbeidet vårt er hvor- dan hender og oppmerksomhet er knyttet til hverandre i tett avhengighet. Det er hendene som er sjefen i tospannet. Hjelpeløs posisjon Da jeg la mitt lille barnebarn Frida på ca. tre måneder over på magen, protesterte hun. Det var uvant for henne. Min datter, barnets mor, hadde fulgt mitt råd om ikke å legge henne på magen for treningens skyld. Jeg så hvor hjelpeløs Frida ble. Stillingen kunne ikke nyttes til noe. Hun strevde med et tungt hode, hendene var låst. Dette hadde hun ikke bedt om! Hit hadde hun ikke kommet for egen maskin. Noe seinere var hun et annet sted. Strev- de med å snu seg rundt. Nå ville hun over. Hendene ledet an. Den ene hånden låste seg under brystet. Seierssmilet var stort og ekte da hun etter litt strev fikk hånden fri; dette har jeg ordnet opp i sjøl. Fri leik Etter noen uker rullet hun fritt til begge si- der, svish fra rygg til mage. Undersøker og lærer. Bestemmer hva hun vil. Hviler seg litt innimellom. Tilbake til ryggen for å få et annet blikk på verden, hvile og øve i den posisjonen. Helt fri. Stor utholdenhet. Glede over egne erfaringer. Det er rett og slett im- ponerende og rørende. Ingen hjelpemidler, ingen unødig inngripen, kun tilrettelegging, skape trygghet, passelig med skryt. Tydelig fornøyd over egen mestring. Egen utforsker- trang blir tilfredsstilt. Ingen forsering på- dyttet av overivrige og misforstått velmente voksne. Det er hun som er sjef over fram- driften i egen læring. fag Britt Lenes Fadnes , spesialfysiotera- peut, avdeling for DPS Nordmøre og Romsdal, Klinikk for psykisk helsevern. Helse Møre og Romsdal HF. Britt.Lenes.Fadnes@helse-mr.no Denne fagkronikken ble akseptert 03.03.17. Fagkronikker vurderes av fagredaktør. Ingen interessekonflikter oppgitt. Slutt med treningshysteriet KRONIKK