Fysioterapeuten 9-2017

6 FYSIOTERAPEUTEN 9/17 fag KOMMENTAR Sylvia Söderström , phd., professor i Helse- vitenskap, Institutt for nevromedisin og bevegelsesvitenskap, NTNU og Berit Østerås , stipendiat, Institutt for nevromedisin og beve- gelsesvitenskap, Institutt for psykologi, NTNU. SKAL fysioterapeuter utgjøre en forskjell for barn og unges helse? Mye kan tyde på det. Blant annet er det nå dobbelt så mange unge uføre som for ti år siden. Langvarige mus- kel- og skjelettsmerter, i kombinasjon med psykiske eller psykososiale forhold, er domi- nerende årsaker. Blant barn og unge ser vi en høy og tilsynelatende økende forekomst av stressrelaterte og langvarige plager. Det kan virke som om den unge «helsebalansen» er ute av likevekt. Helsebalansen består av samspillet mel- lom alle elementene som utgjør helsen vår. Mens vi på den ene siden trenger ro, stabili- tet og regenerering, trenger vi også aktivitet, utvikling og vekst. Dersom dette samspil- let er i balanse, ligger forholdene til rette for at individet kan vokse og utvikle seg på en fruktbar og bærekraftig måte. At mange unge i dag virker å ha utfordringer med denne helsebalansen, kjenner vi ikke sikkert årsakene til. Trolig spiller trekk i samfunnet og i kulturen vår en sentral rolle. Barn og unges sosiale og fysiske omgi- velser setter større begrensninger for deres utfoldelsesmuligheter enn de gjør for voks- ne, som er mer fri til å endre dem hvis det er ønskelig. Samtidig er barn og unge mer kreative enn voksne i sin måte å forhandle om, gjøre bruk av og utvide de mulighe- tene de har. I disse forhandlingene spiller kroppen en sentral rolle. Dette sees særlig hos små barn og hos barn og unge som har funksjonsnedsettelse. Hvilke muligheter og begrensninger kroppen har, får og gis i slike forhandlinger, er vesentlige elementer i barn og unges opplevelse av seg selv og sin kropp. Selv om dagens oppfatning av barn er at de er kompetente sosiale aktører, med ret- tigheter til å bli sett og hørt, og at deres er- faringer er like viktige og meningsfulle som voksnes, blir i praksis barns erfaringer i liten grad lyttet til. Spesielt for fysioterapeuter vil det å lytte til barn og unge og forsøke å forstå deres kroppserfaringer, hvordan de opplever sin egen kropp, hvordan de handler og for- handler være viktig. Barn snakker gjerne ut fra et kroppslig perspektiv, hvor kroppen, selvet og handlin- gen er tett sammenvevd, rent umiddelbart og funksjonelt. En slik opplevelse og forstå- else av egen kropp gir anledning til å oppleve flyt – og er helsebringende. Dette er noe små barn besitter, men som de ofte mister et sted på veien mot ungdomstiden. Bevisst og ubevisst vokser vi inn i en be- stemt kultur, og inn i bestemte forestillings- verdener. Vi vokser inn i kroppslige praksiser, vaner og reaksjonsmåter. I vår kultur er det for eksempel ingen som hopper av sorg eller synker sammen i glede. Måten kroppen frem- står på og uttrykker seg blir dermed formet av sosiale praksiser og relasjoner. På denne måten blir kroppen kontinuerlig konstruert og rekonstruert. Kroppen er dermed også blitt et viktig uttrykksfelt for symbolske ver- dier, personlig identitet og sosial tilhørighet. Dersom barn og unge opplever at de ikke er gode nok, og at det som de opplever og fø- ler er «feil» eller ugyldig, velger de strategier for å kamuflere disse sidene av seg selv. Slike strategier tar fort form av en selvobjektive- ring. Selvobjektivering innebærer en kon- stant overvåking og kontroll av egen kropp, utseende, bevegelser og aktiviteter, for å sikre at signalene man sender ut er legitime, ønskede og de man antar er de mest verd- satte. Vedvarende selvobjektivering har vist seg å medføre økt risiko for å bli avstengt for egne kroppsfornemmelser. En av fysioterapiens utfordringer (og styrker) er å virkelig gripe mangfoldet i at kroppen er både biologi og emosjon, natur og kultur, subjekt og objekt på en og samme tid. Det er imidlertid kun gjennom kroppen vi kan erfare oss selv, andre mennesker og omgivelsene, og det er gjennom kroppen vi uttrykker oss og andre mennesker erfa- rer oss. Hele vår livserfaring får vi ved hjelp av kroppen og sansene våre. Kroppen er en særdeles ærlig venn som vil oss vel. Men vi har en kultur der barn og unge i liten grad stimuleres til å være oppmerksomme på og stole på egen kropp. Å lytte til og tolke kroppsfornemmelser og -følelser er tradi- sjonelt lite prioritert og verdsatt. Barn og unge lærer gjerne å overse de «primitive» kroppssignalene og heller kompensere for dem i frykt for å bli oppfattet som svake el- ler ikke gode nok. Ytre bruksanvisninger for kroppen er tryggere å forholde seg til enn til sin egen kropp i «fri dressur», med sin kon- tinuerlige og kanskje forvirrende og skrem- mende følelsesmessige vekselvirkning. Å erkjenne «seg selv», sine egne forut- setninger og sin egen kropp med dens kon- tinuerlige og uforutsigbare impulser, er en livslang øvelse. Det innebærer blant annet en aktiv og bevisst bruk av sansene, og det å lytte til og tolke kroppens fornemmelser og erfa- ringer både i ro og i bevegelse. Dette vil kun- ne føre til økt kroppslig og mentalt nærvær og hensiktsmessig selvregulering, der forhol- det mellom aktivitet og hvile er balansert. Å få innblikk i det som faktisk kjennes av den unge er helt avgjørende for oss fysio- terapeuter, dersom vi skal kunne velge ade- kvate tiltak og dosering. Dersom vi tilrette- legger for at barnet eller ungdommen våger å åpne opp for hvordan ting egentlig opple- ves eller kjennes, vil en mer hensiktsmessig selvregulering kunne tiltre. Da vil den en- keltes kroppslige fornemmelser bli gode og retningsgivende hjelpere i opprettholdelsen av en hensiktsmessig helsebalanse. Dersom fysioterapeuter klarer å invitere barn og unge til en ærlig (re)oppdaging av egen kropp og egne muligheter, kan vi ut- gjøre en viktig forskjell for barn og unges helsebalanse. Vår oppfordring er å gå ut til dagens barn og unge og veilede, formidle og vise hvordan helsebalansen kan oppretthol- des eller gjenvinnes. n Balansekunsten