Fysioterapeuten 9-2018

FYSIOTERAPEUTEN 9/18 37 utviklingen av velferdsteknologi øker raskt (4-5), med relevans for ulike målgrupper og tjenesteområder, eksempelvis fysioterapi- tjenester. Samtidig er det fortsatt begrenset kunnskap om hvordan velferdsteknologiløs- ninger kan være til nytte for barn og unge med funksjonsnedsettelser, og hvilke orga- nisatoriske aspekter som er vesentlige i så måte (5-6). NVP etablerte derfor i 2016 en tilskudds- ordning for kommuner til utprøving av velferdsteknologi for denne målgruppen. Målsettingen var «å identifisere og prøve ut kommersielt tilgjengelig velferdsteknologi, slik at barn og unge med nedsatt funksjons- evne enklere kan delta i og mestre fritidsak- tiviteter» (7). Med begrepet funksjonsevne menes sanser, bevegelighet, fysiske og/el- ler kognitive funksjoner (8). Barn og unge med funksjonsnedsettelser er en heterogen gruppe med variasjoner i funksjonsnivå og med ulike behov for hjelp og assistanse fra familie, skole og/eller andre tjenesteytere. De kan ha utfordringer i forhold til kom- munikasjon, sosial samhandling, struktur og planlegging, tidsforståelse og mestring av aktiviteter (4, 9-10). Mange har behov for bistand i et livslangt perspektiv, hvor vel- ferdsteknologi kan være et verktøy til støtte i utføring av daglige gjøremål, kommunika- sjon og sosial deltakelse. Det finnes foreløpig et begrenset antall utprøvinger av velferdsteknologi for barn og unge som er systematisk dokumentert, eva- luert eller forsket på (5-6). Tilskuddsordnin- gen skal stimulere til utprøvingsprosjekter som øker kunnskapen om muligheter og ut- fordringer ved bruk av velferdsteknologi for denne målgruppen. Per 2017 har fire kom- muner fått tilskudd fra NVP: Drammen, Horten, Risør og Sandnes. Nasjonalt senter for e-helseforskning (NSE) har i samarbeid med Helsedirektoratet og Direktoratet for e-helse gjennomført forsknings- og utred- ningsprosjekter i forbindelse med utprøving av velferdsteknologi i de respektive kom- munene (6, 9, 11). En kvalitativ forsknings- studie tilknyttet utprøvingsprosjektene i Horten og Drammen utforsket familienes erfaringer med bruk av velferdsteknologi til støtte og hjelp for barn og unge med funk- sjonsnedsettelser (9). Studien viser at vel- ferdsteknologi innehar stort potensiale for denne målgruppen, og at teknologiene som ble prøvd ut bidro til økt deltakelse og mest- ring av aktiviteter og daglige gjøremål. Dette kom til uttrykk gjennom økt selvstendighet, bedre struktur, kontroll og forutsigbarhet, samt sosial deltakelse og utvikling av språk- lige ferdigheter. Teknologiene understøt- tet dessuten behov for trygghet, avlastning og lek, og inngikk som et normaliserende element i barnas dagligliv. Samtidig var det utfordringer knyttet til teknologiske, orga- nisatoriske og sosiale/individuelle aspekter. En grunnleggende forutsetning er at det tas utgangspunkt i brukerens individuelle behov, ressurser og forutsetninger, ved å kartlegge både barnets og familiens behov, motivasjon og kompetanse (9). Brukerper- spektivet alene fører imidlertid ikke fram til implementering av velferdsteknologi i seg selv (11). Det er behov for mer kunnskap om hvilke organisatoriske forutsetninger som må ligge til grunn for å få til en vellykket innføring av velferdsteknologi som integrert del av tjenestetilbudet, og erfaringer fra de fagpersoner og tjenester som er involvert i implementering av velferdsteknologiske løs- ninger. Artikkelen bygger på de foregående studi- ene knyttet til utprøvingen av velferdstekno- logi for barn og unge med funksjonsnedset- telser i de fire tilskuddskommunene. Basert på en kvalitativ studie av fagpersoners erfa- ringer med utprøvingen, er hensikten her å belyse de organisatoriske forutsetningene for vellykket innføring av velferdsteknologi på kommunalt nivå for barn og unge med funksjonsnedsettelser 1 . Kommunene har prøvd ut velferdsteknologi for en heterogen målgruppe med ulike funksjonsnedsettelser og diagnoser, primært av kognitiv karakter. Deltakerne er i alder 8–29 år, hvorav fleste- parten bor sammen med foreldre/foresatte. De har ulike ressurser og behov, og det har vært prøvd ut forskjellige typer velferds- teknologi basert på kartlegging av den en- keltes situasjon. Utprøvingsprosjektene er forankret i et samarbeid mellom flere etater (oppvekst, helse- og omsorg, kultur og fri- tid), selv om de er organisatorisk plassert i en etat. Prosjektene inkluderer ulike tjenes- teytere, eksempelvis vernepleiere, fysio-, ergo- og miljøterapeuter, lærere, spesial- og barnevernspedagoger. Samlet sett har kom- munene prøvd ut velferdsteknologi innenfor fem områder 2 : 1) Språk- og kommunika- sjonsteknologi, 2) Pedagogiske spill og lek, 3) Teknologi til tid, planlegging og struktur, 4) Lokaliseringsteknologi og 5) Samhand- lingsteknologi. I artikkelen drøftes organi- satoriske aspekter på tvers av teknologiene. Teoretisk rammeverk og begreps- avklaringer Som rammeverk benyttes Greenhalgh et al. (2017) og deres nivåinndeling (mi- kro-, meso- og makro-nivå) i studier av organisatoriske utfordringer når helse- og omsorgsteknologiske tjenester skal opp- skaleres, spres og gjøres bærekraftige (12). Videre har vi brukt Prosjektveiviseren (13) som analyseverktøy; en prosjektmodell for styring av digitaliseringsprosjekter i offent- lige virksomheter utarbeidet av Direktoratet for forvaltning og IKT (DIFI). Modellen skisserer fire overordnede prinsipper for Bruk av velferdsteknologi for barn og unge med funksjonsnedsettelser er fortsatt et lite utforsket område. Kort sagt • Velferdsteknologi kan være et nyttig verktøy for barn og unge med funk- sjonsnedsettelser og bidra til selvsten- diggjøring, trygghet og mestring av daglige gjøremål. • Velferdsteknologi har et stort potensiale i fysioterapitjenestens oppfølging og ivaretakelse av barn og unge med funk- sjonsnedsettelser. • Ved innføring av velferdsteknologi må organisatoriske forutsetninger på både et bruker-, tilrettelegger- og et ledelses- og forankringsnivå være ivaretatt. 1 Det er sett på kommunenes organisatoriske erfarin- ger underveis i utprøvingsprosjektene. Prosjektene var fortsatt pågående ved studiens avslutning. 2 For oversikt over teknologiene, se Trondsen, M.V., Knarvik, U. (2017) og Rotvold, G-H., Knarvik, U., Trondsen, M.V. (2018).