Fysioterapeuten 9-2019

32 FYSIOTERAPEUTEN 9/19 fag Idrettsfysioterapeutens rolle Thomas T. Ødegaard , fysioterapeut. Spesialist i manuellterapi og idrettsfysio- terapi (MNFF), NIMI, Strømsgodset og fotballandslaget. thomast.odegaard@nimi.no. Denne artikkelen er et revidert utdrag fra den kommende bokutgivelsen Idrettsfy- sioterapeuten: Breddeidrett. Toppidrett. Aktivitetsmedisin (Cappelen Damm Akademisk), som er planlagt utgitt i mars 2020. Utdraget publiseres etter avtale med forlag og forfatter. En idrettsfysioterapeut kan ha ulike tilnærminger til sin rolle. Noen har en mer akademisk tilnærming, mens andre baserer sin praksis mer på erfaring. Min praksis baserer seg på en kombinasjon av disse tilnærmingene. Etter å ha vært i denne bransjen i godt over 20 år, har jeg fått endel erfaring som jeg ønsker å dele. Det betyr at mine personlige meninger og oppfatninger også vil komme til uttrykk her. Det å være idrettsfysioterapeut er ikke en oppgave som egner seg bare for de få ut- valgte. Idretten trenger ulike personligheter og ulike tilnærminger. Idrettsmedisin har et mangfold av oppgaver, posisjoner og krav som må fylles og som etterspørres. Med an- dre ord er det plass til alle i en eller annen funksjon. Samtidig er jeg ganske sikker på at de som vil eller skal jobbe i toppidretten vil møte oppgaver og krav som mest trolig ikke passer like godt for alle. Jeg vil utdype dette nærmere. Idrettsfysioterapeutens rolle på klinikken Fysioterapeuter er viktige bidragsytere i alle deler av helsevesenet, og det er få som job- ber utelukkende med idrett og idrettsska- der. De aller fleste idrettsfysioterapeuter har idretten som bigeskjeft, mens hovedarbeid (og inntekt) kommer fra en jobb i helseve- senet hvor man også møter andre typer pa- sienter og arbeider med andre problemstil- linger og fagfelt. Det er nok likevel riktig å si at overvekten av de som praktiserer som idrettsfysioterapeuter jobber i den private helsesektoren. Idrettsfysioterapeutens rolle inne på kli- nikken er i prinsippet ikke veldig annerledes enn annen praksis. Derimot er praksisen ute på idrettsbanen forbundet med mange an- dre og ofte nye oppgaver. Derfor vil jeg skille litt på disse to arenaene. Jeg har jobbet en del i breddeidretten, men mest i toppidret- ten. Derfor vil de fleste eksempler og erfa- ringer jeg kommer med stamme fra utøvere og idrett på høyt nivå. Prinsippene for vår rolle er likevel den samme, og kan overføres uansett om fokus er rettet mot landslag el- ler en 5. divisjonsklubb. Vi skal uansett gjøre vår jobb uavhengig av nivå, men i breddei- dretten er kravene ofte noe nedskalert med hensyn til ressurser, media, færre folk og muligens noe mindre press? Samtidig vet vi at det er svært få idrettsfysioterapeuter som jobber utelukkende med toppidrett. De fleste av oss vil møte utøvere på ulike nivå inne på klinikken. Å møte utøvere som pa- sienter er lærerikt og ofte noe mer krevende enn «vanlige pasienter», da de i stor grad har høye forventninger til oss. Det skal de ha, og det er en rolle vi fortjener og takler bra. De ulike klinikkene fysioterapeuter ar- beider på kan ha stor variasjon i profil, stør- relse og tilgjengelighet på fasiliteter. Dette setter rammer for praksisen de ulike tera- peutene bedriver. Vi har imidlertid alle et felles utgangspunkt – vi er helsearbeidere som først og fremst er menneskebehand- lere. Vi skal daglig møte mennesker med ulik bakgrunn, som kommer til oss med forventninger om at vi skal hjelpe dem med det eller de problemene de presenterer. Det er vår primære oppgave. Det er klare lover og regler vi må forholde oss til og arbeide innenfor, men dette er rammer som gir den enkelte terapeut et stort og vidt handlings- rom til å forme sin egen praksis. Idrettsfysioterapeutens rolle på klinikken er i all hovedsak å forebygge, diagnostisere og behandle mennesker med plager som re- duserer deres funksjon. Dette er plager som hovedsakelig omhandler muskel-skjelettpla- ger, og som gir våre pasienter ulike symp- tomer og ulik grad av redusert livskvalitet. Dette er felles for alle pasientene vi ser. Den store forskjellen mellom normalpasienten og idrettspasienten er at sistnevnte oftest har et høyere krav til funksjon, og ikke minst at tidsperspektivet er veldig viktig for den en- kelte utøver. Akutten På klinikken er det for de fleste terapeuter ikke vanlig å se helt «blodakutte» skader og tilstander. Det vanlige er at det har gått en del tid fra oppstått skade til vi møter pasi- enten. Enhver terapeut kan under gitte ram- mer i stor grad påvirke sin arbeidshverdag og timeliste. Det betyr at vi inne på klinik- ken ofte har relativt god tid til den nye pa- sienten. Slik er det ikke alltid ute i «felten», altså på de ulike idrettsarenaer. På klinikken