Fysioterapeuten 9-2019

34 FYSIOTERAPEUTEN 9/19 FAG oppfølging for pasient/utøver, er selvsagt vår egen læring. Utveksling av kunnskap og fag- lig oppdatering gjør oss alle bedre. I tillegg vil slik læring kunne hjelpe den enkelte te- rapeut med å kjenne sin egen begrensing og sitt eget ansvar. Derfor tenker jeg at vi som faggruppe kan stille enda større krav til kli- nikker og terapeuter som eksempelvis skal rehabilitere ACL-skader. I spesielt siste fase av en slik rehabilitering er adekvate testfasi- liteter og samarbeid med spesialister essen- sielt. Dette er et moment jeg mener vi er i gang med, men som vi kan bli flinkere på som faggruppe, og som fortjener større fo- kus i fremtiden. Kommunikasjon De fleste idrettsfysioterapeuter arbeider i praksis sammen med andre, gjerne tverrfag- lig med andre yrkesgrupper. Dette er en stor styrke, og gir store muligheter, men kan også by på utfordringer. Daglig må vi kommuni- sere med kollegaer, pasienter, pårørende og trenere; alle med ulike synspunkter, innfalls- vinkler og motiver for den enkelte utøver. Dette stiller krav til fysioterapeutens sam- handlings- og kommunikasjonsferdigheter. Innen det idrettsmedisinske miljøet i Norge har samarbeid, og ikke minst tverr- faglig samarbeid, alltid vært vektlagt. Inne på en klinikk kan en liten prat i gangen, under lunsjen eller i et egnet fagmøte, være arenaer som benyttes til å drøfte ulike pasi- enter og utfordringer vi står overfor. Det er likevel essensielt at man i tillegg har et mer formalisert tverrfaglig samarbeid når man står overfor utfordrende oppgaver med pa- sienter. Å gjøre en felles vurdering sammen med en kollega for å kunne diskutere funn, tentative diagnoser og plan for behandling og oppfølging anser jeg som svært verdifull kvalitetssikring og god praksis. Dette er i alle fall svært verdifullt for meg i situasjo- ner der jeg står fast, og et opplegg jeg opp- fordrer alle som har muligheten til å benytte seg av. Jeg vet at det finnes mange mindre institutter eller solopraksiser hvor det kan- skje bare er deg som er idrettsfysioterapeut med den interessen? Det er ikke alltid noen å diskutere med. I slike situasjoner er hos- pitering eller besøk hos kollegaer noe som kan anbefales, og sommange benytter seg av – inkludert meg selv. Det å søke ut av egen stue for å observere og møte andre miljøer med mer og annerledes kompetanse når det trengs, er meget verdifullt. Det er lærerikt, utvider kontaktnettet, inspirerer og engasje- rer de fleste av oss. Min erfaring er at vi i det idrettsmedisinske miljøet er oppdratt til både å spørre om råd og å dele kunnskap, og at vi har en lav terskel for dette. Det er alltid rom for å komme på besøk. Idrettsfysioterapeutens rolle på idrettsbanen Innenfor idrettsmedisin er det et stort spenn av arbeidsoppgaver og ulike roller som skal fylles. Når vi kommer til toppidretten deri- mot, mener jeg at dette er en sannhet med modifikasjoner. I toppidretten er fokus rettet utelukkende mot prestasjon, og denne skal dyrkes fullt ut. I rendyrkede toppidrettsmil- jøer stilles det store krav til alt og alle. Da er det viktig at teamet, også det medisinske apparatet, består av de rette menneskene og har den rette sammensetningen. Skal man fungere som fysioterapeut i en slik setting, er det aller viktigste at man er «den rette personen». Med dette mener jeg at erfa- ring og fagkunnskap er viktig, det må ligge i bunn som en forutsetning. Men den sosiale kompetansen, og hvorvidt du som type pas- ser inn i kulturen, spiller også en særs viktig rolle. Du må ha evnen til å arbeide i team under press, til varierende tider, med krav om å levere, under varierende rammevilkår. Samtidig skal du være en god menneskebe- handler og bidragsyter for utøverne, som også har ulike oppfatninger, krav og kultu- rell tilhørighet. I løpet av mine snart 25 år i bransjen har jeg opplevd at kollegaer har måttet forlate sin posisjon. Ikke nødven- digvis fordi de ikke er faglig sterke nok, el- ler fordi de ikke er positive og omsorgsfulle mennesker, men fordi de ikke har funnet sin plass i miljøet, har klart å tilpasse seg sosialt i gruppen eller fordi de ikke har hatt en god kjemi med ledere og trenere. God kjemi i et team som jobber tett er helt avgjørende og det er naturlig at ikke alle mennesker passer sammen. Som idrettsfysioterapeut på idrettsbanen inngår man alltid i et team. Dette teamet kan bestå av få eller ganske mange personer, og man er automatisk en del av ledergrup- pen. Veldig ofte er idrettsfysioterapeuten den eneste i ledelsen som har helsekompe- tanse. Selv i toppidretten er det ofte ikke lege til stede. Vår viktigste rolle da blir å ha et «forlenget overordnet» ansvar for utøver- nes helse. I mange sammenhenger er det en rolle som kan være utfordrende. Vi er ikke leger. Vi er først og fremst lært opp i og har en spisskompetanse innen muskelskjelett- plager. Et totalt helsebilde er så mye mer. Jeg har selv, i likhet med mange kollegaer, vært i situasjoner jeg ikke har hatt kompe- tanse til å håndtere alene. I slike situasjo- ner er det alltid veldig lurt å ha et nettverk hjemme. Det å ha en lege å ringe til som kan konsulteres over telefon er avgjørende. Veldig ofte er dette i toppidretten organisert med en klubblege eller en forbundslege som er medisinsk ansvarlig, men som av ulike årsaker ikke er tilstede. I breddeidretten er nok dette veldig varierende, men jeg kjen- ner til at det blir flere og flere idrettslag og klubber som har en lege man kan ringe til. Om ikke, er den lokale legevakten et selvsagt valg. Olympiatoppen har ellers et fint tilbud med en vakthavende lege man kan ringe til, og de svarer på alle spørsmål og er til stor nytte – mest for utøvere på høyt nivå. Når det er snakk om lidelser vi ikke er kvalifisert til å behandle, eller situasjoner som totalt sett går utover det vi som fysio- terapeuter er autorisert til å gå inn i, kan det oppstå svært krevende situasjoner. I slike tilfeller er det viktig at vi tydelig definerer vårt eget ansvarsområde, og påpeker over- for ledelsen i klubben eller idrettslaget at vi hverken kan eller skal ha det fullstendige ansvar for den totale helsen for utøvere. Det er ledelsen i de ulike lag/forbund som har ansvar for å skaffe denne type kompetanse til veie. Idrettsmedisinen er spennende, læ- rerik, utfordrende, levende og vi idrettsfy- sioterapeuter spiller en viktig og stor rolle, men leger er vi ikke. Taushetsplikten vi har som fysioterapeu- ter gjelder selvsagt også i idretten. Ledere og trenere i klubber og lag er imidlertid ofte ikke godt nok kjent med en slik lov og med hva den innebærer. Her har vi en viktig rol- le og plikt i å informere og lage en tydelig struktur overfor de utøvere og ledere vi job- ber sammen med og for. Min erfaring er at dette stort sett ikke er problematisk. Selvsagt oppstår det skader og sykdom gjennom en sesong, og treneren vil naturlig nok ha infor- masjon. Diagnose og «overskrifter» på hva skaden innebærer, samt et tidsperspektiv på hvor lenge utøveren er ute, er informasjon treneren bør få. Oppstår det situasjoner der utøveren mener det ikke skal gis denne type informasjon til treneren, så må utøveren selv kommunisere det til meg og til helseteamet. På den måten er utøver hele tiden ivaretatt og medansvarlig for den informasjon som gis. I enkelte situasjoner gjøres dette skriftlig for å kunne vise til dokumentasjon ved be-