Fysioterapeuten 9-2019

FYSIOTERAPEUTEN 9/19 41 fag Håvard Moksnes , fysioterapeut, ph.d., Idrettens Helsesenter. havard.moksnes@ olympiatoppen.no. Denne artikkelen er et revidert utdrag fra den kommende bokutgivelsen Idrettsfy- sioterapeuten: Breddeidrett. Toppidrett. Aktivitetsmedisin (Cappelen Damm Akademisk), som er planlagt utgitt i mars 2020. Utdraget publiseres etter avtale med forlag og forfatter. Ligamenter er relativt korte faste strukturer som består av lange kol- lagenfibre. Ligamenter strekker seg fra knokkel til knokkel ved eller inne i et ledd. De har ikke kontraktile fibre og dermed en fast lengde. En analogi som beskriver funksjonen til mange av ligamentene som oftest skades, er å sammenligne dem med sikkerhetsbelter i bilen; når man kjører bil har man sikkerhetsbeltet på, men det brukes bare hvis man kolliderer. Ligamentskader og skader i leddbrusk På samme måte er for eksempel ligamentene på lateralsiden av ankelen ikke stramme når man løper, men de skal stoppe bevegelsen ved en ukontrollert inversjon eller plantar- fleksjon av ankelleddet. Det er altså musku- laturen som aktivt stabiliserer leddene våre når vi beveger oss, mens ligamentene står i andrelinje når muskulaturen ikke reagerer raskt nok eller kreftene blir for store. Andre ligamenter, blant annet i mellomfoten og ryggsøylen, har en strammere struktur som er avgjørende for at knoklene oppretthol- der en fysiologisk posisjon som gir optimal energioverføring i bevegelse (1). I tillegg til dette finnes det frie nerveendinger fra sensoriske fibre i ligamentene (2). Disse er essensielle for propriosepsjon, og derigjen- nom bidragsytere til motorisk kontroll via sentralnervesystemet (3). Dersom et liga- ment skades vil dette da også påvirke ledd- sans og motorisk kontroll av leddet inntil tilheling og/eller funksjonell rehabilitering er oppnådd (4). Ligamentskade oppstår ved akutte hen- delser der belastningen gjennom ligamentet overstiger evnen kollagenstrukturene har til å absorbere eller overføre energien til skjelet- tet. Skaden som oppstår i ligamentet kan da være en partiell eller totalruptur. Ligamentet har evne til regenerasjon gjennom en tilhe- lingsprosess som går over mange uker (5). Det antas at ligamentets struktur er tilnær- met normal etter seks uker avhengig av liga- mentets størrelse, samtidig som fullstendig regenerasjon og utvikling av motstandskraft i ligamentet tar flere måneder. Som utgangs- punkt antas det at partielle ligamentskader tilheles gjennom regenerasjon, mens totale rupturer med diastase oftere vil ha behov for kirurgisk behandling. Kirurgisk behandling av totale ligamentskader er ofte indisert i kneleddet etter akutte skader, samt ved mer langvarig instabilitetsproblematikk i ankel, skulder og fingre. Operasjonene som gjen- nomføres kan være direkte sutur av det rum- perte ligamentet, eller en rekonstruksjon der det benyttes senevev fra pasienten til å re- konstruere det ødelagte ligamentet. Mekanisk stimulering og inflammasjon er viktige komponenter i tilhelingsprosessen for ligamenter (6). Det er derfor anbefalt at personer med ligamentskader starter med aktivitet og bevegelse tidlig etter oppstått skade, i tillegg til at det er kontraindisert å behandle med anti-inflammatoriske medi- siner, såkalte NSAIDs (7). Akronymet PO- LICE beskriver de viktigste komponentene av akutt skadebehandling (8): • P = Protection, beskytte det skadde om- rådet mot nye traumer. • OL = Optimal Loading, tidlig oppstart med tilpasset bevegelse og belastning. • I = Ice, kuldebehandling gir smertelind- ring ved akutte skader. • C = Compression, kompresjonsbandasje begrenser blødningen og tilsig av væske som gir ødem. • E = Elevation, lavere væsketrykk rundt det skadde området begrenser blødnin- gen og tilsig av væske som gir ødem. Når en pasient kontakter fysioterapeut for undersøkelse etter akutt ligamentskade, er det nyttig for fysioterapeuten å danne seg et bilde av skadesituasjonen. En god anamnes- tisk samtale vil gi informasjon om sannsyn- lig skademekanisme og energien i traumet, som fysioterapeuten ved hjelp av klinisk re- sonnering benytter til å utarbeide tentative diagnoser. Deretter målrettes den kliniske undersøkelsen som alltid starter med at den avkledde pasienten bes å gjennomføre ak- tive bevegelser (gange, stå på ett ben, sitte på huk o.l.) som observeres av fysioterapeuten. Samtidig kommunikasjon der fysioterapeu- ten samtaler med pasienten om hvordan bevegelsene oppleves og hvilke symptomer han/hun har. Den videre kliniske undersø- kelsen gjennomføres oftest med pasienten liggende eller sittende på behandlingsbenk. I den kliniske undersøkelsen benyttes spe- sifikke teknikker for å evaluere leddstabilitet og også for kontrollert smerteprovokasjon. Fysioterapeuten må ha detaljert kunnskap om det aktuelle leddets anatomi og funk- sjon, samt kjenne til de forskjellige testenes sensitivitet og spesifisitet for å inkludere el- ler utelukke patologiske tilstander. I de aller fleste tilfeller vil det være tilstrekkelig med FAGARTIKKEL

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy