Fysioterapeuten 9-2019

Funksjon er sentralt for oss fysioterapeuter, og mange av pasientene våre ønsker å få til- bake en funksjon de har mistet, eller at de ønsker å bevare den de har. I arbeidet vårt anbefaler vi «funksjonelle» øvelser når tre- ning blir brukt som tiltak. Knebøy, utfall og markløft er eksempler på øvelser som kan bli brukt for å fremme funksjon. Hovedprinsip- pet er at øvelsene skal bedre pasienters utfø- relse av aktiviteter i dagliglivet (ADL). Men er vi gode nok på å gi øvelser som bedrer akkurat den funksjonen pasienten har som mål å bedre? Eller bruker vi de samme vari- antene av øvelsene uten tilpasning til nesten alle pasienter? For å belyse temaet tar vi utgangspunkt i en oppdiktet case. Kari på 75 år har hatt slag og har som følge av det nedsatt ganghastig- het. Hun ønsker å være mest mulig selv- stendig. Den nedsatte ganghastigheten gjør at hun blir usikker på om hun rekker over gangfeltet før lyset blir rødt og dette hever terskelen for å gå ut. Hovedmålsettingen i rehabiliteringen til Kari kan derfor være økt ganghastighet for å fremme selvstendighet i ADL. Vi tar her utgangspunkt i at Kari al- lerede trener på å gå, og vil derfor fokusere på hvilke øvelser som kan komplementere denne treningen for å kunne gå raskere. Oppgavespesifikk trening i idrett At «man blir god på det man trener på» er et kjent uttrykk. Det ser vi spesielt godt i top- pidretten, hvor generell trening ikke er nok for å hevde seg, og en ser klare forskjeller i fysiske krav fra idrett til idrett. I 30 km klas- sisk langrenn går Therese Johaug i skispor i 90 minutter uten fysisk nærkontakt med an- dre utøvere. Håndballspilleren Nora Mørk spiller kamp i 60 minutter med hurtige ret- ningsforandringer og dueller. Begge driver nok med varianter av funksjonelle/generelle øvelser som knebøy, utfall og markløft, men for å bli best mulig i sin idrett trener de oppgavespesifikt. Oppgavespesifikk trening er når øvelser påvirker de strukturene og mekanismene som er viktige for bevegelsen man skal bli god i. Disse tar hensyn til hvil- ken muskelgruppe som brukes, hvilken type muskelarbeid, leddvinkelen, hastigheten på bevegelsen/rotasjonen, kraftretningen, sta- biliteten og typen belastning som kreves i bevegelsen . Er denne tilnærmingen overfør- bar til Karis mål om å gå raskere? Oppgavespesifikk trening for ganghastighet Det er tre muskelgrupper som er sentrale for fremdrift i gange; plantarfleksorene, hoftefleksorene og hofteekstensorene (1). Plantarfleksorene i ankel genererer kraft i siste del av standfase og i fraspark, og er den muskelgruppen som i størst grad bi- drar til fremdrift (2)(3) ved å jobbe hurtig konsentrisk, i kortere enn 150 millisekund (1). Redusert evne til hurtig kraftutvikling i plantarfleksorer fører til kompensatoriske mekanismer enten ved å senke farten, eller øke kraftutvikling i hoftefleksorer og ek- stensorer (4). For å drive oppgavespesifikk trening av plantarfleksorene for å gå raskere bør derfor øvelsene være konsentriske, eks- plosive, uten bremsefase og i aktuelt beve- gelsesutslag. Som et tillegg kan det også lønne seg å trene opp den aktive stivheten FYSIOTERAPEUTEN 9/19 63 Vi bør forme øvelsene etter pasienten, og ikke pasienten etter øvelsene. Er fysioterapeutens funksjonelle øvelser oppgavespesifikke? Jonas Gudmundsen Lund , fysioterapeut. Jglund92@gmail.com. Silje Mæland , førsteamanuensis ved Høgskulen på Vestlandet, Institutt for helse og funksjon. Beate Eltarvåg Gjesdal , doktorgrads- stipendiat ved Høgskulen på Vestlandet, Institutt for helse og funksjon. John Bjørlo , fysioterapeut. Denne fagkronikken ble akseptert 22. mai 2019. Fagkronikker vurderes av fagredaktør. Ingen interessekonflikter oppgitt.