Fysioterapeuten 9-2019

8 FYSIOTERAPEUTEN 9/19 fag KRONIKK Korsbåndskader blant unge florerer: – Vi har ikke tid! Svein Kristiansen , fysioterapeut, spesia- list i manuellterapi (MNFF). MSK Klinikken AS/Fredrikstad Idrettsmedisin AS. svein@mskklinikken.no. Denne fagkronikken ble akseptert 2. november 2019. Fagkronikker vurderes av fagredaktør. Ingen interessekonflikter oppgitt. En idrettsfysioterapeut blir ofte assosiert med toppidrett og eliteidrett, mens fysio- terapeuter med interesse for idrett ofte as- sosieres med en fysioterapeut som arbeider innenfor breddeidretten og i amatørklubber og idrettslag. Er idrettsfysioterapeutene på feil arena? Burde de ikke være der omfanget og konsekvensene av skader og sykdom er størst? I barne- og ungdomsidretten? Velfungerende frivillighet Tenk deg et vilkårlig idrettslag i Norge. Et som er drevet etter de grunnleggende verdie- ne innen frivillighet, idrett for alle, inklusjon og som tilrettelegger for «flest mulig lengst mulig». Idrettslaget har selvsagt et hovedsty- re, ofte også et barneidrettsstyre og en daglig leder, og de tillitsvalgte har ofte kompetanse og erfaring fra næringslivet på ledelse, øko- nomi og/eller et sterkt lokalt engasjement. Idrettslaget har også foreldre, mange av dem engasjert som trenere og ledere fordi de en- ten har med barna sine eller har interesse og kompetanse rundt trenerrollen. Ofte har de formell trenerkompetanse, og ser viktighe- ten av å ha denne kompetansen i møtet med både barn og foreldre. En herlig blanding av frivillighet, kompetanse og engasjement utgjør et velfungerende idrettslag. Alle lener seg på hverandre og er stolte av «flaggskipet» i bygda. Hanne Tenk deg en vilkårlig 16-åring i et idretts- lag i Norge som heter Hanne. Hanne dri- ver med både håndball og fotball fordi det er gøy. Innerst inne har hun en drøm om en dag å få spille fotball og håndball med de beste, kanskje på Ullevaal Stadion med flagget på brystet eller som en av hånd- balljentene i OL. Det er fortsatt ikke lett å velge mellom hvilken idrett som er best. Mamma var håndballspiller og bestefar var fotballspiller. Hun har venner på begge lagene, og det er bare om våren og høsten at det kolliderer litt. Håndballen er i støtet for tiden. Hun har den siste måneden også spilt på 18-årslaget, i tillegg til 16-årslaget, samtidig som fotballsesongen er i ferd med å avsluttes med kretsmesterskap og talent- samling for vinterens sonelag. Alt er bra og talentutviklingen i klubben frontes både høyt og lavt. To målsettinger og ett problem De fleste idrettslag har to store målsettinger. Det ene er at flest mulig barn og unge skal drive med organisert idrett lengst mulig. Det andre er å kunne legge til rette for at alle barn og unge skal kunne utvikle seg på best mulig måte, og oppnå sitt ytterste potensi- ale. Skader blant barn og ungdom er en av de største grunnene til at de går glipp av tre- ning, ikke oppnår sine målsettinger og der- med ikke får muligheten til hverken å være med lengst mulig eller å strekke seg lengst mulig. Ungdom i aldersgruppen mellom 12 og 18 år som driver med fotball, håndball og andre ballidretter er klart mest utsatt for skader (1). Men hva glemte de? De fleste breddeidrettslag har også hand- lingsplaner, sportsplaner, visjoner og mål- settinger både på inklusjon, prestasjon, utvikling, økonomi og sport. Svært få har derimot planer og/eller målsettinger om å bidra til å skape friske, sunne og skadefrie utøvere. Det er ingen eller få planer om å implementere skadeforebyggende trenings- arbeid i idrettslagene, eller hvordan klubben skal legge til rette for generelt helsepromote- rende arbeid som ernæring, søvn og andre helsefremmende tiltak. Dersom det finnes et medisinsk apparat i eller rundt idrettslaget, gjelder dette gjerne for seniorspillere/eliteutøvere, mens det i utviklingsavdelingen finnes få eller ingen ressurspersoner. I de unntakene hvor de fin- nes, virker det svært tilfeldig om disse per- sonene kan dokumentere offentlig, formell og idrettsmedisinsk videreutdanning og kompetanse. Vi ser en økende tendens til korsbåndskader hos barn og unge. Kom- petansen ligger hos fysioterapeutene, mens idrettslagene oppgir at de hverken har nok tid, ressurser eller kunnskap. Et dilemma som bør være mulig å løse. Eller?