VITENSKAPELIG ARTIKKEL 36 FYSIOTERAPEUTEN 2/24 Hvordan Norsk psykomotorisk fysioterapi kan fremme selv- og relasjonell utvikling: En kvalitativ studie Mari Norrøne, psykomotorisk fysioterapeut, Stadion fysikalske. mari.norrone@gmail.com. Anne Gretland, førstelektor, UiT Norges arktiske universitet, Tromsø. Denne vitenskapelige artikkelen er fagfellevurdert etter Fysioterapeutens retningslinjer, og ble akseptert 24. oktober 2023. Artikkelen baseres på en studie godkjent av Norsk senter for forskningsdata (NSD), med referansenummer 984739. Ingen interessekonflikter oppgitt. Artikkelen ble først publisert på www.fysioterapeuten.no. Sammendrag Bakgrunn: Kvalitative studier av pasienters erfaringer med Norsk psykomotorisk fysioterapi (NPMF) gir et bilde av en sammenheng mellom økt kontakt med egen kropp og sikrere identitet. Teori om kommunikasjon og utvikling kan belyse slike empiriske funn. Metode: Kvalitativ tilnærming, med utgangspunkt i et videoopptak av en behandlingstime. Det er benyttet samobservasjon for å intervjue fysioterapeuten om behandlingstimen. Funn: Særtrekk i samhandlingen, kroppsforståelse og potensialer i NMPF gir muligheter for utviklingsstøtte i det relasjonelle selvet. Fysioterapeutens individualisering av behandlingen er avgjørende for slike terapeutiske potensialer. Konklusjon: Studien viser muligheter til å fremme klinisk relevante endringer i hvordan pasienter opplever og uttrykker seg selv, gjennom individuelt tilpasset NMPF. Nøkkelord: NMPF, intersubjektivitet, utvikling av selvet. Innledning Pasienters erfaringer med Norsk psykomotorisk fysioterapi (NMPF) er studert i flere kvalitative studier som samlet og konsistent reflekterer erfaringer med å utvikle sikrere identitet og nye relasjonelle mestringsstrategier gjennom behandlingen. Studier av pasienters erfaringer viser at pasienter kan «gjenvinne kroppen» og føle seg mer «hel» og «samlet» (1,2,3). De kan få bedre virkelighetskontakt, og færre hallusinasjoner og psykotiske forestillinger (4,2). Kontakt med egne kroppslige fornemmelser kan for mange være begynnelsen til økt kontakt med egne følelser (4,2,5,6). Behandlingen kan hjelpe pasientene til å bli bedre kjent med seg selv og lære å sette grenser, og samtidig bedre evnen til å tåle nærhet til seg selv og andre (1,2,3,7). Bedre kroppskontakt, evne til grensesetting, opplevelse av styrke og stabilitet kan bidra til økt autonomi (1,3). Pasienter kan også utvikle nye mestringsstrategier: Fra hemmende disiplin til å åpne seg for kroppslige fornemmelser, med større frihet til å være den de er (6). Kroppen kan erfares som en kilde til pasienters egen stemme i språklige uttrykk (8). Pasienter kan utvikle nye narrativ om seg selv (8,9). Samlet gir disse undersøkelsene et bilde av en sammenheng mellom økt kontakt med egen kropp og det å bli tryggere på seg selv – forstått her som endringer i selvet. Denne typen utfall av behandling kan i liten grad forstås ut fra tidlig psykodynamisk teori, som NMPF tradisjonelt er knyttet til (10). Psykodynamisk teori innehar et perspektiv på patologi som et resultat av underliggende konflikt mellom de tre strukturelle systemene i personligheten: Id, Ego og Superego. En utbredt tanke har vært at muskelspenninger undertrykker og fortrenger det som oppfattes ubehagelig og truende (10). Å slippe spenninger ville da være å slippe til oppdemmede eller tilbakeholdte følelser (10). Innen psykodynamisk terapi er forståelsen av mekanismene i patologi senere utvidet fra konflikt-perspektivet til også å inkludere mangelpatologi: Patologi som følge av mangelfull emosjonell responsivitet til utviklingsmessige behov hos barnet (11). Det innebærer en forståelse av at Ego kan skades som følge av overveldende stimulering, utilfredsstillende stimulering eller deprivasjon, slik at evnen til å oppleve selvet som et strategisk senter ikke har blitt fullstendig utviklet (11). Når sykdom og helseproblemer ses som en funksjon av mangelfull utviklin, blir en naturlig følge at de relasjonelle, og dermed de kommunikative sidene ved terapi, vektlegges i økende grad. Dette bredere perspektivet på patologiske mekanismer aktualiserer behovet for utviklingsstøtte til selvet. Denne relasjonelle vendingen preger nyere litteratur om NMPF, hvor utviklings- og kommunikasjonsteori introduseres for å utdype empiriske funn (12, 13). Teoriene er godt etablerte – det er en enighet på tvers av fagfelt når det gjelder grunntrekk i moderne utviklingsteori, og de nye per-
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy