VITENSKAPEL IG ARTIKKEL 72 FYSIOTERAPEUTEN 5/23 Tilrettelegging for aktiv transport i Tromsø – en urban design studie Sammendrag Bakgrunn: Fysioterapeuter har et velkjent blikk på å forbedre helse på individ- og gruppenivå, men har utviklet mindre kompetanse for å bidra på systemnivå for å fremme folkehelsen og samfunnets bærekraft. Det å fremme kunnskap og implementering av aktiv transport, som betegner ulike måter å forflytte seg på ved aktiv bruk av egen kropp, er et nærliggende område å begynne å engasjere seg på et mer overordnet nivå og anses som en vesentlig strategi for bærekraftig samfunnsutvikling. Hensikt: Å utforske hvor godt Tromsø er tilrettelagt for aktiv transport i form av sykling for å få en bedre forståelse av (infra)strukturelle faktorer som påvirker menneskers evne til å bruke aktive transportmidler, og legge et grunnlag for forslag til tiltak for forbedring. Bruken av forskningstilnærminger som ikke er vanlig i fysioterapien ga oss en ekstra vinkling til å synliggjøre flere muligheter for fysioterapiforskning som åpner seg på dette feltet. Metode: Vi tilpasset en urban design studiemetode ved å ta utgangspunkt i Sykkelstrategi for Tromsø og en kombinasjon av feltobservasjon med to forskjellige stedsanalyseverktøy. Resultat og konklusjon: Vår vurdering av to strekningsdeler identifisert som henholdsvis «spesielt godt» og «spesielt dårlig» tilrettelagt indikerer at Tromsø ikke er godt nok tilrettelagt for at sykling oppleves som et bedre helårsalternativ til andre transportmidler, og når ikke sine egne ambisjoner for sykling i byen. Vår forskningstilnærming peker på flere muligheter som åpnes for fremtidig fysioterapiforskning og praksis etter hvert som vi begynner å bli mer engasjert i å fremme folkehelsen og samfunnets bærekraft på systemnivå. Nøkkelord: Aktiv transport, fysisk aktivitet, folkehelse, byplanlegging, sykling. Asgeir Andreassen Bergli, fysioterapeut, Tromsø kommune. Sara Pedersen, fysioterapeut, Nordreisa kommune. Filip Maric, førsteamanuensis, fysioterapiutdanningen ved Institutt for helse- og omsorgsfag, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet (Tromsø). filip.maric@uit.no. Denne vitenskapelige artikkelen er fagfellevurdert etter Fysioterapeutens retningslinjer, og ble akseptert 21. september 2023. Forfatterne oppgir ingen interessekonflikter. Artikkelen ble først publisert på www.fysioterapeuten.no. Innledning og bakgrunn Ifølge «Forskrift om nasjonal retningslinje for fysioterapeututdanning» skal fysioterapeuter «i tillegg til individrettet arbeid» også «bidra på gruppe- og systemnivå for å fremme folkehelsen og samfunnets bærekraft» (1). Fysioterapeuter har et sterkt fokus på å bidra på individ- og gruppenivå, men har imidlertid utviklet mindre kompetanse for å bidra på systemnivå (2-3). Selv om det kan virke som nye utfordringer, har faget et veldig godt grunnlag for å bidra til samfunnets bærekraft, og har gjort dette lenge på minst to måter utover det å returnere folk til arbeid som fremhevet i forskriften: Ved å ha et relativt lavt miljøavtrykk (4), og ved å fremme fysisk aktivitet som bidrar til å oppnå flertallet av FNs 17 bærekraftsmål (5). Gitt fagets etablerte kompetanse innen fysisk aktivitet, er det å fremme kunnskap og implementering av aktiv transport et nærliggende område å begynne å engasjere seg på et mer strukturelt nivå (6). Med «aktiv transport» menes ulike måter å forflytte seg på ved aktiv bruk av egen kropp, eksempelvis sykling, gange eller rullebrettkjøring. Ifølge FNs «bærekraftig transport, bærekraftig utvikling»-rapport er det å øke bruk av aktiv transport også en vesentlig strategi for bærekraftig samfunnsutvikling (7). På grunn av relativt lave kostnader, mild til moderat intensitet og naturlige integrering i hverdagen er aktiv transport også diskutert som et effektivt middel for å oppnå minimumsanbefalinger med tanke på fysisk aktivitet (8). Aktiv transport skiller seg også fra andre, motoriserte transportformer som krever mer bruk av naturressurser i produksjonen og har høyere klimagassutslipp i deres daglige bruk (7,9). I møte med dagens økologiske kriser er aktiv transport av høy interesse grunnet måten den kan bidra til bærekraftsmål 3 «god helse og livskvalitet», samtidig som 11 «bærekraftige byer og lokalsamfunn» og 13 «stoppe klimaendringene» (10-11). I Norge oppfyller ikke to av tre personer Helsedirekto-
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy